«Den hellige rutinen»: la oss se nærmere på vår relasjon med Gud, og relasjon med vår neste.

Den hellige rutinen«: la oss se nærmere vår relasjon med Gud, og relasjon med vår neste. /foredrag fra 15. mars 2017/

”Dere har hørt det er sagt til forfedrene: ‘Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.´ Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: ‘Din idiot!’ skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier: ‘Din ugudelige narr!’ skal være skyldig til helvetes ild.

Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din! Skynd deg å komme overens med motparten din mens du ennå er sammen med ham på veien. Ellers vil motparten din overgi deg til dommeren, og dommeren til vakten, og du blir kastet i fengsel. Sannelig, jeg sier deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre.”  /Matteus 5, 21-26/

Ratzinger skrev i sin bok om Eukaristien at ”det er ikke så lett å se Gud i vår neste”. Hva betyr det? Ser vi ikke på de andre som Guds skapninger, Guds barn? Det gjør vi sikkert. Allikevel det ikke er nok for å se Gud der hvor vi ikke forstår, ikke behersker, ikke aksepterer, er uenige.

Jesus bruker her ordet ”bror”, og det ordet har en annen ”klang” enn  vår ”neste”. En bror velger vi ikke selv. Vi kan ikke plukke våre brødre slik en kan velge sine kollegaer. Vi får våre brødre. Det er så overraskende hvor forskjellige brødrene kan være, selv om det samme blodet renner i dem. Denne kombinasjonen: av å være så nær, men samtidig så ulike, fører ofte til de største konfliktene mellom mennesker. Det gjelder våre synspunkter, våre forestillinger og – først og fremst: FORVENTNINGER. Hvis det er noe som hindrer kjærligheten mellom mennesker vokse, så er det akkurat det, forventninger.

Jesus sine ord er radikale og på en måte brutale: det er ikke snakk om at vi skal bestemme hvis vi vil eller ikke vil tilgi våre brødre. Det er vår plikt og uten at vi er i stand til å FORLIKE oss med dem, er vi ikke velkommen ved alteret. Disse ordene lyder sterkt spesielt i våre dager, når vi, mennesker er blitt vant til at vi skal kunne bestemme selv om det meste. Her har vi intet valg. Den snille Jesus Kristus gir oss ikke et valg! Hvorfor? Svar på det finner vi der hvor vi begynner å forstå HVEM Kirken er. Hvem er Kirkens Hode. Hvorfor er vi MED-LEMMER, og ikke selvstendige organismer som svømmer i kjærlighetens sjø.

 

Som vi leser i det Første brevet til Korintere: ”Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke. For kroppen består ikke av én kroppsdel, men av mange. Om nå foten sier: «Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av den. Om øret sier: «Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen», så er det like fullt en del av den. Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen? Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på kroppen slik han ville det. Hvis det hele var én kroppsdel, hvor ble det da av kroppen? Men nå er det mange kroppsdeler, men bare én kropp. Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere». Tvert imot! De delene av kroppen som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige. De kroppsdelene som vi synes er mindre ære verdt, dem gir vi desto større ære. Og de delene vi føler skam ved, kler vi desto mer sømmelig;  de andre trenger det ikke. Men nå har Gud satt sammen kroppen slik at det som mangler ære, får mye ære, for at det ikke skal bli splittelse i kroppen, men alle lemmene ha samme omsorg for hverandre. For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg. Dere er Kristi kropp, og hver av dere et lem på ham.”

Det er Kristi Blod som gjør oss til BRØDRE. Det er Kristi øyne som gir oss nye perspektiver, utvider vårt menneskelige syn som, uten denne dimensjon, Kristi Læres dimensjon, forblir trangt. Du ser for eksempel at hvis hånden ble klemt og får ikke nok blod i omløpet og med den en ny dose av oksygen, mister den følsomhet, visner, til slutt må den kanskje amputeres fra kroppen.

Det som gir oss følsomhet og liv er jo kontakt med Hodet, det vil si – med Kristus som holder alt i live, men også kontakt med resten av kroppen. Det vil si: våre medlemmer, våre brødre. Vi kan ikke være Kristi Kropp uten dem. Vi kan ikke være Kirken uten å bli en ånd og et syn med andre.

Hva er denne kjærligheten mellom mennesker da. Ofte blander vi kjærlighet med snillhet. Og det ikke er det samme. Kjærlighet er der hvor frihetens ånd  er. Der hvor du gir plass for den andre og ikke forventer noe for deg selv. Derfor – så snart dukker det opp forventninger, slukner frihetens ånd som ilden i et rom uten oksygen.

Din bror er ikke her for å oppfylle dine ønsker og oppføre seg slik du ønsker det, men han er her, som deg, for å forberede seg for det evige liv. Slik som deg ble din bror unnfanget i Gud, født på jorden, vokser i kjærlighet, gjør sine feil, kjemper med seg selv hver dag. Ingen av oss vet hva som skjer mellom Gud og det ene eller det andre mennesket. Det er ikke oss som styrer butikken, ikke vi som kan omvende noen. Det er Gud som omvender. Vi hjelper til ved å følge, etterfølge Kristus. Og det er nok.

Kjærlighet til våre brødre kan sammenlignes med anstrengelse i veksten. Hver gang du kjenner at det vekker motstand i deg å tilgi, å gjøre noe for din bror, kan du være nesten sikker på at du elsker slik Jesus ber deg om det. /SIKKERHETSNÅL er et godt eksempel: husker du, da du var barn og har prøvd å låse sikkerhetsnålen. Du måtte anstrenge deg. Holde de to delene som går fra hverandre sammen. Det samme skjer nå du forbinder et sår: du må forbinde såret slik at det kan gro sammen igjen. Så hver gang vi sårer hverandre, må vi sørge for at vi anstrenger oss for å gjøre alt vi kan på vår side, slik at Kristi Kropp gror sammen igjen. Det er bare her og nå vi må bære konsekvensene av synden. I himmelen vi blir ett, og alt i alle.

La oss se nærmere på bønnens liv, det vil si: kilden til vår styrke.

 

Den hellige rutinen.

”Herre, vis meg dine veier, og lær meg dine stier” /Salme 25/

 

Det er så mange plikter i våre liv, at vi vil gjerne gjemme oss i bønnen og betrakte den som et slags ”utkoblings-sted”.

Det å ha det stedet hvor man kan gjemme seg fra alle små og store sorger og kamper i det daglige. Men så viser det seg at alle bekymringer følger oss trofast hvor hen vi går, og kan lage mye bråk i hodet og uroe hjertet nettopp når vi setter oss i det stille og prøver ”å slappe av” i Gud.

Selv om planen var: å være i det stille foran Gud, så er vi ikke det. Og ofte har vi bare lyst til å gå i de praktiske oppgaver i stedet for å sitte med alle de tankene som presser på.

Nå. Det er forskjell mellom ”å slappe av” og ”hvile”.  Vi lærer oss gradvis hvordan hvile i Gud, og det lærer vi gjennom troen som skulle vokse ved å sette oss på prøve og gjennom trofastheten i bønnen /”I HÅP skal mitt legeme hvile”/

Å be bare når man trenger hjelp fra Gud er å bruke Gud ganske instrumentelt og ikke regne med at Han er den som trenger også din kjærlighet og ditt nærvær.  Det er det samme som når barna kommer til sine foreldre når de trenger noe, men ikke ellers.

I våre dager er alt som ikke skaffer inntekter upopulært.

Vi vil høste det vi har sådd helt til det siste aks. For å sikre vår fremtid. Vi vil også bestemme mest mulig selv og det er klart at vi må ha frihet på alle plan i vår liv. For vi tåler veldig dårlig en situasjon hvor eneste måte å bestemme er å akseptere det vi får. Vi vil ikke gi og vi vil ikke få. Men vi vil gjerne kjøpe. Valutaen blir ofte  vår kunnskap og vårt intellekt.  Men da er det nyttig for oss  å tenke på hva Gud sa til israelittene: ”Når dere høster inn kornet i landet, skal du ikke skjære kornet helt ut til åkerkanten, og de aksene som ligger igjen når du har høstet, skal du ikke sanke inn. Du skal la dem ligge til de fattige og innflytterne. Jeg er HERREN, deres Gud” (3Mos. 23,22)

Hva har det å gjøre med vårt tema, bønnen?

Hvis vi ser nærmere på teksten, så hører vi Gud igjen be sitt folk om å følge Hans forskrifter og TRO på det Han sier: du skal aldri mangle noen ting hvis du tror at alt er en gave fra Gud. Med tiden kan du oppdage at også MANGEL på noe kan være en gave, for gjennom det vi mangler får vi ”mer” av Gud.

Det å hvile i Gud i bønnen er å strekke armene ut på korset slik Jesus gjorde og håpe på Ham. Slik bekjenner vi vår tro. For troen lyser mest i mørke.

Jesus sier ”Be, så skal dere få”, men Han spesifiserer ikke HVA det er vi skal få i overflod hvis vi ber. Vi tenker: vi skal få våre ønsker oppfylt. Jesus mente kanskje: Min Far skal gi dere den største gaven: dypere forståelse av Hans Kjærlighet.

”Men når Menneskesønnen kommer, skal han da finne troen på jorden?” (Mark. 6, 18) – det himmelske frø ble lagt i våre hjerter ved dåpen. Men det skal TROEN til for at det vokser. Og troen kan ikke vokse uten kjærlighet. Men hvor er kjærlighet hvis alt det vi gjør skal være selvkonsentrert og opptatt av det at det er OSS som skal bestemme om det lønner seg å tro eller ikke tro, å be eller, helst – slappe av, siden bønnen ikke oppfyller våre forventninger. Ja, også i bønnen krympet vårt perspektiv, fordi vi har mistet bønnens ”identitet” underveis, på jakt etter det som behager oss selv.

”Sannelig, sannelig, jeg sier dere: dere leter ikke etter meg fordi dere har sett tegn, men fordi dere spiste av brødene og ble mette” (Joh. 6, 26) Jesus kjenner oss. Han vet at det er neppe de høye idealene som kan friste oss, mennesker. Heller ikke i bønnen er det lett å glemme seg selv og se på den annen.

 

Nå ber vi slik: Gud, gi oss det og det og det og dette.

Kan ikke Gud selv forresten velge hva som er det beste for oss og som er det vi trenger? Får Han ikke lov til å være Allmektig lenger?

Hvem ber om visdom i våre dager? For å få bestått eksamen, det vil si: kunnskap, ja.

Men hvem ber om å få VISDOM?

 

Vi vil gjerne være hellige, men vi husker ikke at de fleste av dem var fattige, lidende, forlatte. De gikk gjennom ildprøven for å etterligne Kristus, for det er det eneste måte å bli kjent med Ham: ETTERLIGNE Ham.

 

Bønnen er den hellige rutinen: ikke en tilgodelapp eller rabattkupong som vi har hos Gud. Han er ikke et varelager. Han er denne personen som vi glemmer å elske mest.

Vi bør være i stand til å elske Gud helt GRATIS. Og Han må være fri i det Han vil gi oss – av det åndelige, materielle. En bønn som forventer belønning er fremdeles ikke knyttet til Kjærlighet til Gud, men til kjærlighet til oss selv.

 

Hvis falne engler har tapt fordi de vil styre alt, må ikke vi gjøre det samme og prøve å styre i vei i vårt liv og mer: styre Gud.

Å krangle med Gud tilhører den gamle pakten. Ved Kristi komme har Gud vist oss sin Kjærlighet gjennom Sønnen, slik at det ble mulig for mennesket å ta imot et nytt bud, ved å etterligne ham.

Når vi leser i Bibelen kan vi spørre oss selv om vår måte å be på ligner Kristus’ bønn.  Hva er det Han ber om, og hvordan? Hver gang jeg leser avskjedstalen (Joh.13-17) blir jeg vekket av dens brennende ånd, av denne mannen som helt bevisst gir sitt liv for andre, og ber for andre til det siste. Kristus sier om oss: ”- De er ikke av verden, slik jeg ikke er av verden” (Joh.17, 16)

Hvis vi ikke er av denne verden, betyr det at vi hører Himmelen til. Hver gang vi ber, besøker vi hjemlandet vårt om vi føler noe eller ikke: vi ER der og øser visdommen derfra. Kristus ba oss om å be ”alltid”. Det betyr jo ikke at vi skal la være å leve vårt liv. Det er spørsmål om å ”være brennende i ånden”.  Vi vet at for å ha ild i peisen må du ganske jevnt legge noe i den. Ellers slukner den. Slik må vi mate ånden i oss: gjennom de trofaste møtene hvor vi stiller opp foran Gud uansett vår tilstand, lyst og vilje. Denne hellige rutinen kommer til å bære frukt senere, når vi skal settes på prøve ved å erfare ”tørre perioder” i vårt åndelig liv, eller dramatiske eksistensielle hendelser. Og selv om alt liksom ikke henger sammen, blir vår bønne-rutine et klart tegn på det at GUD ER for oss selv.

Alle som trener litt vet at du ikke alltid har lyst på en fysisk anstrengelse. Men hvis en sløyfer trening flere ganger, blir kondisen borte og en må begynne bygge den opp på nytt. Slik er det med bønnen også.

Vi ber ikke for å ”erfare” Gud, men for å gi Gud det som Guds er: gi Ham ære og vise vår barnlige kjærlighet. Hvis Han gir oss å erfare denne gleden i Ånden, så er det bare å takke Ham, men husk at:

 

å elske og lengte etter Giveren er mye mer enn å elske og lengte etter Hans gaver.

 

Stillheten, den åndelige stillheten, er den som Katarina av Siena kalte for ”den indre celle”. Og når vi ber ”Herre, gi oss din fred”, ber vi nettopp om at denne stillheten fyller vårt indre.

Vi vandrer i et slags ”spotlight” av Guds fred, og alle handlinger, bevegelser, tanker foregår i dette lyset, det indre lys som er avglans av Guds Åsyn.

Den slags stillhet er uavhengig av ytre bråk, selv om bråket kan forstyrre ytre sanser og provoserer oss til å miste den indre roen.

Vår ro blir ustanselig satt på prøve gjennom våre egne tanker, fristelser og vår nestes handlinger som vi ikke helt forstår. Bønnen blir ikke alltid som en rolig kveld ved sjøen – der vi bare hører vår egen pust og sjøens, men bønnen kan være en stor kamp. Kamp i oss selv.

Hvor er denne stillheten da ?

Bønnen er også en spotlight av Guds Nåde, som vi vet og tror vi befinner oss i: hvor vi er i permanent dialog, relasjon med Gud. Bønnen er ikke som støvsuging; vi plugger støvsugeren inn når vi trenger den og plugger den ut når vi er fornøyde med det vi har akkurat nå, eller fikk, selv om bønnen også har mye med rydding å gjøre.

Bønn er tørst.

”Om du vil gjøre fremskritt på denne veien, må du tørste….Den som ikke tørster, kommer aldri til å holde ut til slutten av reisen” /Sta. Katarina av Siena/

Bønnen er en himmel for dem som tørster etter Gud. Der er deres hjem og deres celle som de alltid vil være i.

Det finnes mange slags stillhet, og ikke alle er eller fører til det gode.

Det kan oppstå vond stillhet mellom mennesker som ikke vil ha med hverandre å gjøre.

Som på bildet ”Skrik” av Edvard Munch.

Stillheten som er fruktbar og god, er åpen, den HØRER.

Johannes av Korset, en av de mest kjente mystikerne i Den katolske kirke skiller mellom ytre og indre sanser: han påstår at sjelen har sine sanser, likt som kroppen har dem: sjelen hører, smaker, ser….. /”Smak og se hvor Herren er god”, ”Dine ord var søte for min gane”- fra Salmenes bok/

For å merke de sansene som hører sjelen til, må vi vende oss bort fra våre ytre sanser, for det er vanskelig å bruke begge instrumentene samtidig. Nå er det beste tid for det. Å faste litt fra de ytre inntrykkene.

Våre kroppslige sanser overtar oppmerksomheten fort, fordi vi kjenner og erkjenner det vi har vært borte i før. Mens det åndelige er gjemt dypt i oss, og ofte blir det en lang tur dypt inn i oss før vi erfarer det vi IKKE kjente og IKKE hørte før.

Er det kroppslige i veien for å be, da?

Nei, ikke hvis det er underlagt det åndelige.

Det vil si: det må være klart at sjelen er sjefen her og kroppen er den som tjener – hvis vi vil kalle oss for åndelige mennesker.

Vi kjenner fra ikonografien fremstillingen av Jesus som velsigner. Hånden hans er løftet, og Han velsigner med to fingre: det er et symbol på hans to naturer: ”ikke blandet og ikke adskilt”. Hans to naturer velsigner oss: Jesus Gud og Jesus Menneske, og Han er den første hvis kroppslige natur helt og fullt er underlagt Ånden. /Jomfru Maria er det andre…/

Og det er denne stillheten det dreier seg om: at vi prøver å samle i oss det som ble adskilt i synden. Fordi hver synd river kroppen bort fra Ånden, vekker den frustrasjon og ubehag. Vi trenger ikke prester på prekestoler for å vite at vi har gjort noe galt. Det vet vi før andre vet: selv om vi ikke har lett for å sette ord på hva som foregår, erfarer vi at noe i oss gikk i stykker. Vi vet at vi får ikke ro igjen før det blir reparert, før vår indre celle er ryddet.

Vi må prøve å komme tilbake til det som er vår enhet, til harmonien mellom kropp og sjel.

Å bruke ørepropper eller skylapper her hjelper ikke mye, eller ikke i det hele tatt, hvis det er indre bråk i oss.

Denne ytre stillheten hjelper oss å gå inn i det indre – det er sant. Men, da må det sies at denne gode stillheten ikke lukker oss for andre, ikke stenger oss inne bak taushetens murer, men gjør akkurat det motsatte: den åpner oss for hverandre.

Jo mer du går inn i stillheten, jo bedre hører du andre, andres behov og du ER mer med dem. STILLHETEN STENGER IKKE FOR KOMMUNIKASJONEN: den gjør bare kommunikasjonen mer inderlig, naturlig, direkte, kanskje – uten å bruke mye ord, men mer intens.

To mennesker som befinner seg i denne gode stillheten, er ikke i veien for hverandre: deres stillhet samler seg som to dråper av vann i én, og de ber sammen samtidig selv om hver er inne i sin indre celle.

Folk som ble øvet i den slags stillhet, bønnen, trenger ikke så mange ord for å kommunisere, og de kan snakke med nesten usynlig gestikulering og blikk: fordi de ikke behøver å rope i sitt indre for å komme frem. De er på plass: i Guds ”spotlight”.

Og det motsatte: et menneske som isolerer seg fra andre, er som en dråpe blod som har dryppet fra såret: den tørker ut uten sitt miljø, fordi den ikke er i blodomløpet .

Isolasjonen fører ikke til bønn, men gjerne til depresjon.

Vi kan si at i Jesus SER vi Gud,

I Ånden ERFARER vi Ham,

I Faderen ER vi.

Vi vet at vi ER i Faderen, men vi trenger Åndens nærvær for å erfare Ham. Og Ånden fører oss til Jesus, til Sannheten.

Når vi ber, lærer Ånden oss, synker Kjærlighetens substans inn i våre sjeler – visdom og en slags intuisjon om hvordan vi kan finne relasjonen til Jesus og etterligne Ham.

For det var det han har bedt oss om å gjøre: gå i hans fotspor.

For å fullbyrde dette, å gå i hans fotspor, må vi meditere over Livet hans.

I Den katolske kirke finnes det forskjellige skoler som kan hjelpe oss med det, og en av dem er rosenkransen.

Jeg ville kalle denne bønnen for bønnen til fattige i ånden:

”Salige er de fattige i Ånden, for Himmelriket er deres”

Hvorfor? For her er ikke plassen for krevende teologiske disputter, ikke plassen for å tilfredsstille det intellektuelle liv, men bare plass, nok plass for dem som vil få som barna får: i tomme hender, der man vet at man ingenting vet og åpent mottar ALT.

 

Gud er relasjon.

Og vi, mennesker, er en relasjon.

Det som binder oss sammen er Gud.

Og det fins ikke en annen måte å være i Gud, enn det å være i relasjon til, med andre.

 

Relasjoner i Gud er det som holder verden i live.

Hvis helvete er ensomhet,

er Himmelen det motsatte.

 

Men. Ærlig.

Det er ingenting som koster mer enn å vokse i relasjon til andre, for drivkraften her er TROEN, og troen er det som er bygget PÅ naturen, men ikke AV den. TROEN tilhører det OVERNATURLIGE.

Det vil si alle menneskelige egenskaper og krefter i oss skal kunne uttale seg om den ene eller den andre situasjonen, vi skal ha våre meninger, men det er det overnaturlige, det vil si – guddommelige – som må ha det siste ordet. ”mennesket er herre over sabatten”, og ”barmhjertighet er mye mer enn rettferdighet.”

For hvis vi skal til Himmelen, må vi lære de himmelske regler her, ”mens vi ennå er på veien”.

Alle relasjoner, som alt annet av det Gud har skapt, må gå gjennom kors og død til Oppstandelsen. I dem lærer vi Gud å kjenne, og gjennom dem etterligner vi Ham.

Relasjoner med venner, som alltid er en gave fra Gud, knytter oss til Ham sterkest. I hvert fall ser det ut til å være Guds plan, at vi møter noen mennesker på et dypere plan, for å kunne erfare og se og lære litt om Kristi kjærlighet. For Gud Menneske er far til alle ekte vennskap på jorden.

Relasjon er et møtested mellom to, eller fler mennesker: det rommet de fyller med ”gamle og nye ting” – der bygger de og river ned, ødelegger. Sementen i byggverket, alle slags relasjoner er TILGIVELSE.

Det er dine venner som kan vekke tilliten i deg, oppmuntre ved utfordringer i livet, gjøre deg sterkere. Selv om Gud kunne gjøre det direkte, så liker han å bruke mennesker for å styrke relasjonene mellom oss, det vil si, styrke Kristi Kropp. Slik lærer Gud oss at relasjoner mellom mennesker og med alt som har ånde, også er helbredende, og det er vår del i Kristi virke, at vi bygger sammen med Ham, i Ham og for Ham. Slik Sta. Katarina av Siena sier i ”Dialogen”, at Gud kunne gi alle alt i samme mål, men han valgte å gi forskjellige gaver for å vise oss at vi trenger hverandre.

Det ekte vennskapet mellom to troende mennesker består alltid av tre.

Det er din venn, du og Gud, og i Gud er alle.

Og slik Johannes av Korset sier, du vet aldri hvem i Himmelen eller på jorden du har dypest relasjon med, for vi ser ikke hva som er den store Guds plan for oss.

Likevel, ble vi gitt hverandre for å kunne vokse og bygge sammen, og det som vi knytter på jorden blir også knyttet i Himmelen. Og i Himmelen det skal vise seg hvem som sto deg nærmest.

De som sier at Kristus elsket Johannes og Peter mest, har ikke fått med seg hva og hvem Kjærlighet ER.

For Kjærlighet er ikke noe en kan dosere til andre. Kjærlighet er helt og fullt. For Gud er alle hans UTVALGTE barn og Han gir sitt liv for hver og en fullstendig, uten forbehold.

Evangelisten skriver ikke: ”Jesus som har elsket Peter mer enn alle de andre”, men at Jesus spurte Peter: ”- elsker du meg mer enn disse?”

Peter som har fått frukten av frelsesverket i dette skriftemålet under frokosten med den Oppstandne, ser nå annerledes på Kristus enn før. Nå gir alt mening og alt henger bedre sammen enn før: Peter ser at alt ble nytt og hans hjerte ble helbredet. Han bekjente tidligere at Jesus er Messias, men det er først NÅ at han har sett og erfart det på dypet. Og det er NÅ han fikk se hva barmhjertighet er og hvor mye han trenger den. Den uhelbredelige sorg som brant i ham etter at han har sviktet, vendes til glede.

Når Kristus spør: ”- elsker du meg”, spør Han ikke om Peters meninger og følelser, men han vekker sikkerhet i Peters hjerte gjennom tilgivelsen og den fred som bare Gud kan gi. Peter ser mer enn øynene kan se, og ser ikke lenger på Kristus som en ”hellig man”, men han ser på den som har makt, som er Gud og menneske. Som kan tilgi.

Men Jesus spør hver og en av oss om det samme, alle Han har løskjøpt med sitt blod.

”-Tror du det er Meg?” Tror du at jeg er ALT og i ALLE?

For RELASJON er Himmelens arkitektur. Relasjon mellom Gud som er relasjonen i seg selv og relasjon med hans barn, og relasjon mellom dem.

Det er Kristi Kropp – relasjonen mellom alle lemmene, derfor er det umulig å stå over, trekke seg tilbake og bygge noe utenfor Ham.

Det er mange sår som ikke ble helbredet i oss, og det er mangel på tilgivelse som stenger oss for kjærlighet.

 

Det er relasjonene med andre som viser hvor mye du elsker Gud og hvor mye du ligner på Ham.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s