Om askese

De fleste av oss har erfart at den største utfordringen i våre liv er ikke det som kommer fra det ytre, men det som kommer fra oss selv.

Du kan beherske mange ting utenfor, men om du ikke behersker og er i stand til å styre deg selv, din egen kropp, har du fortsatt den større del av jobben her på jorden som venter den dag du er klar til å ta opp kampen.

Askese vekker frykt.

Askese har ingen gode assosjasjoner for at den virker som det mottsatte av å FÅ. Er det virkelig slik at askese begrenser vår frihet og forbruk av ting, gjør oss magre, sure og vanskelige å forholde seg til? La oss se nærmere på det.

Jo, askese begrenser. Men det gjør også en ramme med et bilde. Det gjør all slags kunst og det gjelder all slags menneskelig aktivitet, og alt som er skapt erfarer sine begrensninger og muligheter. Fra en maur, stein, sjøen til – til og med – engler. Alt er ”i sine grenser”. Hva mener salmisten med ”å være i sine grenser”. Er det å være ”begrenset”? ER det i strid med våre sjelers ”uendelighet”?

La oss ta en skulptur som eksempel.  Det kan være barokk skulptur. Det som gjør kunstverk til et mesterverk er… askese: der hvor det er verken for mye eller for lite. Kropp i Michelangelos skulpturer er frodig, men den sitter godt i sine grenser. For at Michelangelo har funnet veien. Han har levd sitt liv som asket, og han har funnet den i kunsten. Askese fremhever ”nærvær” i kunsten. Og den gjør det samme i denne dynamikken i forholdet mellom Gud og mennesket.

Jesus Kristus var en asket, og det betyr at Gud selv har valgt den veien.

Med ordet ”kropp” mener jeg ikke bare det kjødelige, men også det åndelige. For at mennesket var skapt en gang som helhet og den er ment til å være den. Etter syndefallet gikk alt i stykker og som konsekvens bærer vi i oss verden som stadig vekk går fra hverandre, slik Paulus forklarer det:

”Vi vet at loven er av Ånden, mens jeg er av kjøtt og blod, solgt som slave til synden. For jeg forstår ikke hva jeg selv gjør. Det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, gir jeg loven rett i at den er god. Så er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg. For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjøtt og blod, bor det ikke noe godt. Viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, er det ikke jeg som gjør det, men synden som bor i meg. Jeg finner altså at denne loven gjelder: Jeg vil gjøre det gode, men kan ikke annet enn å gjøre det onde. Mitt indre menneske sier med glede ja til Guds lov,  men jeg merker en annen lov i lemmene. Den kjemper mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, som er i lemmene. Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp? Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre! Slik er altså jeg: Jeg tjener Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjøtt og blod./Rom.14,25/

 Kjødelig kropp og åndelig kropp kan samarbeide i det gode, men de kan også være i strid og føre en krig mot hverandre. Det Paulus beskriver er en situasjon av et menneske som med full klarhet og bevissthet tar opp kampen på Åndens side. Men det kan også virke i motsatt retning, og vi ser frukter av den slags behandling i vår verden i dag hvor så mange løper mot selvdestruksjon. Nettopp ved å nekte askese og gjøre alt hva de vil under ”frihets” flagget.

Samtidig er det viktig å huske at kjødelig og åndelig kropp alltid må bestemme hvem av dem er sjefen, selv om de to sammen skal tjene en herre.

Slik er vi konstruert at en av hendene gjør hovedjobben, mens den andre hjelper til. Som nå skriver jeg med min høyre hånd, mens den venstre hjelper til med å holde hefte i riktig posisjon. Det er ikke noe degraderende i det at en av dem skal tjene den andre, for til sammen tjener de en herre. I det tilfelle: meg. Jeg er glad at de alltid er til min disposisjon, selv om de kan være trøtte. Jeg ser at de utfyller hverandre, og de begge kan veldig mye. Likevel kan jeg ikke forestille meg om min høyre hånd var i krig med den venstre. Og selv om jeg kan tegne med venstre hånd, så er fortsatt høyre hånd flinkere til det.

Derfor velger jeg å tegne med høyre hånd.

Det som oftest skjer er at vår kjødelig kropp gjerne tar over og leder oss dit den vil, siden det er en hemmelig dør mellom den kjødelig kropp og vår frihet. De fremfører ofte små transaksjoner mellom hverandre bak den åndelige kropps rygg.

Her må vi presisere definisjonen av kjødelig kropp og sarks ( som er knyttet til det kjødelige, men i seg selv er av åndelig art.)

Vår kjødelig kropp har like mye vilje i seg som en kropp som ligger på obduksjonsbordet. Viljen i kroppen er et instrument som vekkes til liv bare når en spiller den. Problemet er at ikke bare den som er eieren spiller. Det er også andre som blander seg i musikken. Sjelen som har hovedrollen her påvirkes av det gode og det onde. For å si det kort her: SARKS er en tendens, svakhet, et minne av syndefallet som virker i oss. Det er det som trekker oss ned. Det er der det onde har adgang til oss, og det er der vi blir satt på prøve. Som Kristus sier, Paulus og alle andre gjentar: ”alle syndige tendenser”. Hvor bor de tendensene? Jesus sier at det ”fra menneskets hjerte kommer all slags synd”. Vi er så vant til at hjertet er et symbol på kjærlighet, at det er nesten umulig å tenke at i det samme hjerte kan fødes tanke om drap, utroskap og all slags løgn. Men det er der SARKS tar oss, og det er der vi, med Guds nåde overvinner den.

For det som er kroppens driftkraft er VILJEN. Den kan sammenlignes med et tre som blir formet i samsvar med forholdene: den blir påvirket av alt som er inne og ute, av Guds engler og onde ånder som samarbeider med SARKS. Går vi i takt med Guds engler, blir vår sjel styrket. Onde ånder har som oppgave å friste oss, og det er Guds miskunn og hemmelighet vi ikke kan forstå helt, at nettopp i fristelser blir sjelen styrket. Det er der vi vokser i troen. Men hver gang vi faller, svekkes hele mennesket slik influensa svekker kroppen og vilje til anstrengelser. Gud tilgir våre synder i skriftemålet, men det tar tid å bli frisk igjen. Konsekvensene må tas. Det heter rettferdighet. Derfor er sjeler i skjærsilden tilgitt, men, som mystikkere sier, de er glade for å kunne renses for det som hindrer dem fra å være ett med Gud. Når du vil lime på et håndtak som falt av i asken på en vase, må du først rense den, ellers kan den ikke limes fast igjen. Vi må renses for å være ett med Gud igjen.

Robert Fripp, en av de mest innflytelsesrike gitarister i våre dager, har sagt i et intervju: ”En av sufi mesterne sa: ””valg, valg, frihet!””. Jeg sier: jeg har ingen valg. Jeg kan bare gjøre Guds vilje. Det er min frihet”

Sarks i oss kan reagere sterkt på det. Vi vil ikke at noen tar fra oss vår vilje. Og det er helt korrekt. For det er vår vilje som er slagmarken og det er Gud som ga oss fri vilje. Vi viser ham vår kjærlighet, slik Vår Herre Jesus Kristus gjorde: ”Jeg har kommet til verden for å gjøre din vilje”.                                                                                                                                                Men om vi reflekterer lenge nok over Robert Fripps kommentar og hva Guds Vilje virkelig ER, forstår vi umiddelbart at jo,  alt henger sammen. For bare det som er Guds Vilje substansielt EKSISTERER, og vi velger å eksistere hvis vi velger Guds Vilje som kan oppfylles i oss.

Vår kropp: åndelig og kjødelig, er den viktigste oppgaven vi har fått. For det ikke er bare spørsmål om å lære seg å pleie den, styre og beherske. Det er mye mer som skal til: det er å elske vår kropp, å elske andre ved å bruke vår kropp til deres beste, det vil si: være Guds levende tempel. Derfor ble der sagt  ”Offer og gaver ville du ikke ha. Derfor sa jeg: her er jeg”. Vi ”ofrer” vår egen kropp, vårt liv for Kjærlighet, og det er, i følge Maria, Guds Mors ord: ”gjøre alt det Han sier”. Siden vi er Guds Tempel, Guds levende tabernakel, er det også nyttig å reflektere over hva det betyr. Hva oppbevarer man i tabernakelet og hva deles ut til oss?  Kan du forestille deg at i tabernakelet, ved siden av Jesus Hostien i cyboriet, legger vi andre gjenstander. For eksempel: flere kilo flesk, en liter akevitt og et par gamle sko? Og det er det vi gjør! Med flesk mener jeg alt som vi gjør bevisst og ubevisst for å behage oss selv. Ikke nødvendigvis at det er synd. Nei, det er det vi gjør når vi lukker øyene våre og går på ”autopilot”.  Det skjer når våre lamper slutter å brenne. Det var det som skjedde i Getsemane, da Kristus ba apostlene å våke med ham, forbli ”våkne og på vakt». Med akevitt mener jeg det som er bra i små doser, og som ødelegger våre liv når det går ut over grensene og fører til at vi mister kontroll over det. Den siste gjenstanden, et par gamle sko, er de skoene som husker våre gamle vaner og som fører oss stadig vekk til gamle synder. Noe som det gamle mennesket i oss har gjemt for å ha sine utflukter når det blir for tungt eller for kjedelig…De tre gjenstandene i oss demper vår lengsel etter Gud. Og nei, det ikke er mulig å være kvitt dem, men vi kan temme dem slik en trener temmer ville dyr. Hvem er treneren? Det er din VILJE. Vi, mennesker ikke er Perpetuum Mobile. Vi må ha påfyll. Vi må fylles på forskjellige plan for å kunne holde våre liv gående.                                                                                                              Vi må ha kroppslig mat, åndelig, følelsesmessig, intellektuell mat.

Det betyr at mangel på mat oppfatter vi som SULT.

Etter Maslows behovspyramide og utifra vår egen erfaring kan vi bekrefte at fysiologiske behov er de grunnleggende, eksempelvis mangel på søvn eller vann og mat. Slik små barn lærer om deres primære behov: ved MANGEL på det de trenger av de fysiologiske og all slags behov, som f.eks. trygghet, og med tiden utvider det seg behovs repertoaret: vi oppdager andre behov: sosiale, som tilhørighet og kjærlighet, annerkjennelse, og personlige og åndelige behov. Som voksne lærer vi at ikke alle behov kan oppfylles, og de erfarer vi som negativ til oppfyllelse, det vil si: MANGEL, sult.

Det er der vi møtes med askese for første gang, selv om det vanligvis tar tid å ta imot det som noe positivt. Vi kommer til det senere.

Mangel, det vil si: sult, blir til hjelpemiddel når den omdefineres til ”faste”. Og mangel, nettopp der noen av våre behov ikke er oppfylt er hjelpemiddel til Å FÅ. Hvordan kan dette skje?  I all vår uendelighet er vi, mennesker begrenset, eller – sagt på en annen måte – innrammet i det vi kaller for et menneske.

Vår mages muligheter er begrenset. Intellektets kapasitet er begrenset. Det vi kan gjøre og oppleve er begrenset.

Som vi leser i Syraks Bok: ”Alt er ingenting”. Ja, alt vi er i stand til å absorbere er ingenting, også av de åndelige og intellektuelle goder, hvis de ikke skal tjene til å bygge fundament for Åndens byggverk. Vi graver i jorden nedenfra, men det er Ånden som bygger opp, ovenfra.

Hva er vår del i denne prosessen?

Hl. Teresa av Avila sammenligner våre sjeler med en hage, hvor vår jobb er å rydde den fri for stein og rot, mens Gartneren skal plante, rense, og holde den i livet. Vår oppgave er altså å rydde.

Hva er det vi rydder vekk? Det er det vi skal kvitte oss med for å ”rydde veien for Herren”.

Der kan askese gi oss en hånd. Askese forstått som ”ryddemiddel”, eller: askese som er som et antivirusprogram du kjører inn i systemet for å se alle de ”kapsler” som har hengt seg på og som overbelaster pc-en, og i det verste tilfellet kan forårsake at systemet knekker sammen.

Det som ikke virker i denne analogien er når vi kommer til bytte av hovedkort. Du kan bytte ut hovedkortet i pc-en, men ikke i et menneskes liv. Vi kan bare rydde. Askese viser oss det unødvendige i «systemet», og fjerner det med hjelp av Guds og vår vilje.

Det viktige med askese og som må understrekes er at alle skal praktisere den i sitt eget tempo. Det verste er å prøve å tvinge seg selv eller andre til den. Som vi leser i Høysangen: ”vekk ikke min elskede før hun vil det selv”.

Det er Kristus selv som ber at Hans elskede, våre sjeler må SELV komme til det punktet i våre liv, for å si det: til det neste kapitelet i vår vandring i troen som voksne kristne, hvor vi begynner å forstå innenfra hva askese er, hva er den for, hva hjelper den til, og – at vi ønsker å prøve å gå den veien.

Det er kjærlighet til Gud og mennesker som vekker oss til det neste kapittelet. Ikke kjærlighet til vår egen fullkommenhet.

Gud ser når du er moden nok og Han foreslår ikke askese før du er klar.

Hva kan forårsake at vi ikke er klare ennå?

Det kan være behov som MÅ fullføres. Det kan være ting å bearbeide. Gud kan ikke helle i vin i deg før alle hull er blitt tettet. Han vil lege dine sår først, og så gi deg større gaver. ”Ta ikke imot Guds Ånd forgjeves” sier Apostelen. Og hvem som tar imot forgjeves? Den som ikke er forberedt til å ta den i bruk. Jeg kan få verdens beste instrument, men da må jeg ta den imot ansvarlig og iallfall PRØVE lære å spille på den. ”Ny vin i nye sekker”. De gamle sekker er vårt gamle menneske og gamle vaner, gamle veier. Det nye mennesket som er skjult i Jesus Kristus må få lov å vokse i deg for å kunne få ny vin.

Hvorfor kan ikke det gamle mennesket ta imot det nye vinen?

Jo, fordi det gamle mennesket ikke kan tenke ”nytt”, ikke har en tro i seg. Det er det mennesket vi hører i oss hver gang vi tviler og sier :”- sånn, ja. Og ingenting kan forandre på det. Ingen som kan tilgi oss, frelse oss.”  Det er Eva og Adams blod, deres tankegang i oss: at Gud ikke vil GI oss det vi trenger, derfor må vi SELV SKAFFE oss det.

Derfor: vi skal bære det gamle mennesket i oss, men ikke gi det mat, ikke gi det noe det kan styrkes av og overta, og kvele det som er livgivende og nytt i oss: kjærlighet og tillit til Gud.

Det treet som har vokst opp i skyggen er ikke skyldig for sine små og sure epler. Slik er det med oss, mennesker som ofte har manglet sol og varme, og ikke har fått nok næring. Før det som hindrer oss vekst tas bort, kan ikke Gartneren rense oss, for først må et tre få lov å vokse nok.

Den dag du ser selv at du har fått ALT og vil GI ALT kan fostre neste kapittel i ditt liv, og åpne deg for de store gaver Gud har forberedt for deg ”fra tiden ble til”. Slik Han har forberedt det for alle sine hellige. Men først må du vokse, og så renses, formes. Gud vet hva som er det fruktbare i deg, og Han vet hva som ikke er i stand til å bære frukt. Derfor renser Han oss fra de visne og markspiste, eller syke grenene. ”Hvordan kan dette skje?”- kan vi spørre sammen med Maria.

Johannes av Korset lærer oss om passiv og aktiv mortifikasjon. Det vil si: renselse.

Jeg ville ha sagt det samme om askese. At vi alle erfarer passiv askese, og at noen av oss velger også den aktive.

La oss se nærmere for den passive askese:

I våre liv faster vi fra mange ting, og det som kan gi oss vekst som mennesker er måten vi tar det faktum på. Vi har ingen kontroll over den passiv askese og kanskje derfor kan den være så fruktbar. Det krever en tro og sterk vilje til å gi Gud det vi IKKE HAR FÅTT.

Eksempel:  det finns mange barn som ikke har fått kjærlighet fra sine foreldre. Den mangelen er så grunnleggende for hver av oss, at det er umulig å leve et liv som voksen som er i stand til å gi kjærlighet til andre uten forbehold, og ikke vil føle seg som et offer. Det skjer slik for at det mennesket tror at den bare gir. Og det ikke er snakk om det mennesket TENKER, men om det som sitter dypt i våre sår. Vond av det at vi IKKE HAR FÅTT DET VI SKULLE. Denne reaksjonen er helt riktig og er godt begrunnet.

Her er hvor vår reise med askesen kan begynne. Jeg mener, passiv askese.

”- ja, jeg har ikke fått det jeg trengte og det gjør vond hver gang jeg tenker på det. Jeg blir nesten syk av å huske på alle de situasjonene jeg ble avvist som barn av mine foreldre. Avvist av dem som var forpliktet å gi meg det jeg trengte der og da.”

Men:

”jeg vil gi deg det, min Gud, hva jeg IKKE har fått. Og jeg vet at der jeg ikke har fått din kjærlighet gjennom mennesker, du kan fylle på selv. Direkte. Og jeg tilgir alt og alle. Tilgir det jeg IKKE har fått.”

Jeg ville påstå at den slags askese, som jeg kaller for ”passivt”, for det er det som vi ikke velger selv, rører dypt ved Guds hjerte. Der, som Jesus sa det selv: ”gir du mer enn andre for at du har gitt alt du hadde for å leve av, mens andre ga av sin overflod”

Denne prosessen med å gi det du ikke har fått kommer du til å bli ferdig med en dag. Slik at dine gamle sår skal dufte og ikke lukte.

Før det skjer er det nesten farlig å kaste seg i en ”aktiv” askese, for den må bygges på en solid fundament.                                                                                                                                            Du er klar til aktiv askese ikke når du selv tenker det, men når de som kjenner deg /gjerne skriftefar, eller en du har ærlige samtaler med, eller noen som har ansvar for din formasjon/ bekrefter at du kan prøve å velge å gjøre mer.

Aktiv askese er ikke en åndelig øvelse. Det må ha sitt utspring i hjertet med en trygg kjærlighet til Gud og til andre mennesker. For å praktisere aktiv askese forutsetter at du har noe Å GI av det du HAR.

Og du ikke kan gi før du vet og tror, og kanskje til og med kjenner at du har fått.

Jeg fraråder aktiv askese for dem som ikke har gått gjennom den passive delen først. Det blir som å gi en pilot tillatelse til å fly uten å ha sjekket flyet som sto ubrukt og glemt i noen år.  Fra min egen og andres erfaring sier jeg og bekrefter: passiv askese, det vil si: forsoning med din fortid, med andre ord: å tilgi seg selv, andre og Gud (!) er det første som må gjøres før vi kan gå videre. Mirakler skjer og mange blir helbredet uten å anstrenge seg, men vi, resten av Israel ”må tilgi hverandre mens vi ennå er på veien” /J.CH/

Disse kan være tegn på at du har funnet deg i aktiv askese før du ble ferdig med den passive:

  • Det dukker opp tanker om at du er bedre enn andre, eller – tvert imot:
  • Du tenker at du ikke er så god som andre og den konklusjonen ikke er resultatet av selverkjennelse og fred, men skyldfølelse og frykt. /du har dårlig selvbildet rett og slett og vil straffe den du ser i deg selv. Gjennom asketiske øvelser/
  • Du blir redd for å bryte dine egne regler når det gjelder faste eller andre vaner. Det kan være avslørende når det gjelder disponibilitet for Gud og betydning av askese i ditt liv. ”Mennesket er herre over sabatten”, og ikke omvendt.
  • Du gir mye til andre, men så tar du igjen der du selv ikke har kontroll over: det gjelder ofte mat, drikke, og andre ting som kan fylle på våre kompulsive behov. Som, for eksempel: du gir noen det du setter stor pris på, men så må du umiddelbart fylle den mangelen fra en annen side: med andre ord – du ikke er i stand til å gi noe og kjenne ”tap”, og du må belønne det helt med en gang, et annet sted.
  • Og det verste av alt du kan falle i er hovmod. Gjerne godt gjemt fra dine øyne. Den slags hovmod skjules gjerne i ord ”-jeg er ikke verdig”. For at JO, du ER VERDIG men bare når Kristus gjør deg verdig ved Hans død og offer. Si til Ham, under fire øyne, at du ikke er verdig at Han skal bo hos deg, men la være å si det høyt til andre: å høre det virker sjeldent overbevisende på dem som hører. Må dine ord være løftende og gi håp dem som hører på. Når du begynner å tenke på andres beste blir du svært lite opptatt og fokusert på din egen elendighet.

Når du har sett at aktiv askese fører deg til hovmod, og du mistenker  at det har utviklet seg tendens til å dømme andre hos deg, det kan være et tegn på at du er invitert til å avslutte jobben sin i passiv askese. Det er ikke uvanlig at denne prosessen tar flere år og bærer med seg mye vond. Også der er du kalt til å etterfølge Kristus og ydmyk ta opp kampen i deg selv. Det MÅ gjøres.

En ting må nevnes her: det å faste fra noe er ikke nødvendigvis askese. Det er jo en del av denne, men ”det gjelder ikke om mat eller drikke”. Askese, som det ble sagt før her må ha sitt utspring i kjærlighet. I kjærlighet til Gud og til mennesker. Det hvor mye du holder av andre er målestokken for din kjærlighet til Gud. Det er alltid det samme kjærlighet. /”med den samme kjærlighet jeg elsket dere, elsk hverandre”/ Kjærlighet til Gud åpner oss for andre. Mens kjærlighet til vår egen fullkommenhet lukker oss. Vi er skapt til et liv i felleskap, og uten at vårt hjerte blir åpen for andre kan vi ikke etterligne Kristus. Ensomhet med Gud er ikke i strid med denne disposisjonen. Hvis ensomhet styrker vår relasjon med Gud og som resultat åpner vi våre hjerter for andre.

Når du går over til den aktiv askese blir også den passive en del av den. Men det virker ikke omvendt.

Det er ikke mitt mål å sitere oppskrifter du kan praktisere askese på. Det er ditt liv og din vei, og – om ditt ønske er ekte, så finner du gradvis alt selv, ved hjelp av gode skriftefedre, gode bøker og andre som går den veien.

Jeg har bare en ting å si til deg:

”Begynn med Kristus” – se hva Han hadde og hva Han ga avkall på. Hva Han gav. Spor hans veier, hør hva Han sier.

Jeg sier deg: vi har ingen valg. Vi kan ikke finne Gud uten å etterfølge Sønnen Hans, Jesus Kristus.

Når du har spist nok av ”rømme og honning”, blir du godt forberedt på din død i Kristus for å kunne oppstå sammen med Ham.

Jeg vil gi det siste ord til Sta. Katarina av Siena som har mestret askesens vei og derfor oppsummerer utmerket det jeg skulle ønske å si: ”Om du vil gjøre fremskritt på denne veien, må du tørste… Den som ikke tørster, kommer aldri til å holde ut til slutten av reisen.”

Finn ut hva tørsten er.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s