Den hellige rutinen.

”Herre, vis meg dine veier, og lær meg dine stier” /Salme 25/

Det er så mange plikter i våre liv, at vi vil gjerne gjemme oss i bønnen og betrakte den som et slags ”utkoblings-sted”.

Det å ha det stedet hvor man kan gjemme seg fra alle små og store sorger og kamper i det daglige. Men så viser det seg at alle bekymringer følger oss trofast hvor hen vi går, og kan lage mye bråk i hodet og uroe hjertet nettopp når vi setter oss i det stille og prøver ”å slappe av” i Gud.

Selv om planen var: å være i det stille foran Gud, så er vi ikke det. Og ofte har vi bare lyst til å gå i de praktiske oppgaver i stedet for å sitte med alle de tankene som presser på.

Nå. Det er forskjell mellom ”å slappe av” og ”hvile”. Vi lærer oss gradvis hvordan hvile i Gud, og det lærer vi gjennom troen som skulle vokse ved å sette oss på prøve og gjennom trofastheten i bønnen /”I HÅP skal mitt legeme hvile”/

Å be bare når man trenger hjelp fra Gud er å bruke Gud ganske instrumentelt og ikke regne med at Han er den som trenger også din kjærlighet og ditt nærvær. Det er det samme som når barna kommer til sine foreldre når de trenger noe, men ikke ellers.

I våre dager er alt som ikke skaffer inntekter upopulært.

Vi vil høste det vi har sådd helt til det siste aks. For å sikre vår fremtid. Vi vil også bestemme mest mulig selv og det er klart at vi må ha frihet på alle plan i vår liv. For vi tåler veldig dårlig en situasjon hvor eneste måte å bestemme er å akseptere det vi får. Vi vil ikke gi og vi vil ikke få. Men vi vil gjerne kjøpe. Valutaen blir ofte vår kunnskap og vårt intellekt. Men da er det nyttig for oss å tenke på hva Gud sa til israelittene: ”Når dere høster inn kornet i landet, skal du ikke skjære kornet helt ut til åkerkanten, og de aksene som ligger igjen når du har høstet, skal du ikke sanke inn. Du skal la dem ligge til de fattige og innflytterne. Jeg er HERREN, deres Gud” (3Mos. 23,22)

Hva har det å gjøre med vårt tema, bønnen?

Hvis vi ser nærmere på teksten, så hører vi Gud igjen be sitt folk om å følge Hans forskrifter og TRO på det Han sier: du skal aldri mangle noen ting hvis du tror at alt er en gave fra Gud. Med tiden kan du oppdage at også MANGEL på noe kan være en gave, for gjennom det vi mangler får vi ”mer” av Gud.

Det å hvile i Gud i bønnen er å strekke armene ut på korset slik Jesus gjorde og håpe på Ham. Slik bekjenner vi vår tro. For troen lyser mest i mørke.

Jesus sier ”Be, så skal dere få”, men Han spesifiserer ikke HVA det er vi skal få i overflod hvis vi ber. Vi tenker: vi skal få våre ønsker oppfylt. Jesus mente kanskje: Min Far skal gi dere den største gaven: dypere forståelse av Hans Kjærlighet.

”Men når Menneskesønnen kommer, skal han da finne troen på jorden?” (Mark. 6, 18) – det himmelske frø ble lagt i våre hjerter ved dåpen. Men det skal TROEN til for at det vokser. Og troen kan ikke vokse uten kjærlighet. Men hvor er kjærlighet hvis alt det vi gjør skal være selvkonsentrert og opptatt av det at det er OSS som skal bestemme om det lønner seg å tro eller ikke tro, å be eller, helst – slappe av, siden bønnen ikke oppfyller våre forventninger. Ja, også i bønnen krympet vårt perspektiv, fordi vi har mistet bønnens ”identitet” underveis, på jakt etter det som behager oss selv.

”Sannelig, sannelig, jeg sier dere: dere leter ikke etter meg fordi dere har sett tegn, men fordi dere spiste av brødene og ble mette” (Joh. 6, 26) Jesus kjenner oss. Han vet at det er neppe de høye idealene som kan friste oss, mennesker. Heller ikke i bønnen er det lett å glemme seg selv og se på den annen.

Nå ber vi slik: Gud, gi oss det og det og det og dette.

Kan ikke Gud selv forresten velge hva som er det beste for oss og som er det vi trenger? Får Han ikke lov til å være Allmektig lenger?

Hvem ber om visdom i våre dager? For å få bestått eksamen, det vil si: kunnskap, ja.

Men hvem ber om å få VISDOM?

Vi vil gjerne være hellige, men vi husker ikke at de fleste av dem var fattige, lidende, forlatte. De gikk gjennom ildprøven for å etterligne Kristus, for det er det eneste måte å bli kjent med Ham: ETTERLIGNE Ham.

Bønnen er den hellige rutinen: ikke en tilgodelapp eller rabattkupong som vi har hos Gud. Han er ikke et varelager. Han er denne personen som vi glemmer å elske mest.

Vi bør være i stand til å elske Gud helt GRATIS. Og Han må være fri i det Han vil gi oss – av det åndelige, materielle. En bønn som forventer belønning er fremdeles ikke knyttet til Kjærlighet til Gud, men til kjærlighet til oss selv.

Hvis falne engler har tapt fordi de vil styre alt, må ikke vi gjøre det samme og prøve å styre i vei i vårt liv og mer: styre Gud.

Å krangle med Gud tilhører den gamle pakten. Ved Kristi komme har Gud vist oss sin Kjærlighet gjennom Sønnen, slik at det ble mulig for mennesket å ta imot et nytt bud, ved å etterligne ham.

Når vi leser i Bibelen kan vi spørre oss selv om vår måte å be på ligner Kristus’ bønn. Hva er det Han ber om, og hvordan? Hver gang jeg leser avskjedstalen (Joh.13-17) blir jeg vekket av dens brennende ånd, av denne mannen som helt bevisst gir sitt liv for andre, og ber for andre til det siste. Kristus sier om oss: ”- De er ikke av verden, slik jeg ikke er av verden” (Joh.17, 16)

Hvis vi ikke er av denne verden, betyr det at vi hører Himmelen til. Hver gang vi ber, besøker vi hjemlandet vårt om vi føler noe eller ikke: vi ER der og øser visdommen derfra. Kristus ba oss om å be ”alltid”. Det betyr jo ikke at vi skal la være å leve vårt liv. Det er spørsmål om å ”være brennende i ånden”. Vi vet at for å ha ild i peisen må du ganske jevnt legge noe i den. Ellers slukner den. Slik må vi mate ånden i oss: gjennom de trofaste møtene hvor vi stiller opp foran Gud uansett vår tilstand, lyst og vilje. Denne hellige rutinen kommer til å bære frukt senere, når vi skal settes på prøve ved å erfare ”tørre perioder” i vårt åndelig liv, eller dramatiske eksistensielle hendelser. Og selv om alt liksom ikke henger sammen, blir vår bønne-rutine et klart tegn på det at GUD ER for oss selv.

Alle som trener litt vet at du ikke alltid har lyst på en fysisk anstrengelse. Men hvis en sløyfer trening flere ganger, blir kondisen borte og en må begynne bygge den opp på nytt. Slik er det med bønnen også.

Vi ber ikke for å ”erfare” Gud, men for å gi Gud det som Guds er: gi Ham ære og vise vår barnlige kjærlighet. Hvis Han gir oss å erfare denne gleden i Ånden, så er det bare å takke Ham, men husk at:

å elske og lengte etter Giveren er mye mer enn å elske og lengte etter Hans gaver.

La oss begynne å elske Gud

i dag.