«Overveldet av sorg»


”Den dagen akter jeg å utrydde alle folkeslagene som kommer mot Jerusalem. Men over Davids hus og over dem som bor i Jerusalem, øser jeg ut en nådens og bønnens ånd. Da skal de se på meg, på ham som de har gjennomboret. De skal klage over ham som en klager over sin eneste sønn, og sørge bittert over ham som en sørger over den førstefødte.”
(Sak 12, 10)

”Det er en sorg som tapper for krefter,
Det er en sorg som kveler som røyk”

Det gamle sangen dukket opp i minnet og presset ut tårer på ny: det var som å drukne, å glemme og ikke ville svømme. Han skulle ønske at han har ligget der, som Noa, bevisstløs av vin. Ikke høre sin egen korte pust, den som gir nok oksygen til å holdet kroppen i live. Men altfor lite for å kunne slappe av og tenke.
Den første natten han så hennes nakne armer og ble kysset og tryglet om: gå aldri fra meg. Han prøver å kalle tilbake berusende bølger av lykke, men de trekker seg, de kommer ikke inn. Kan ikke komme inn.

”Det er en sorg…”

Hvor mange ganger har han sett mødre gråte over deres barn. Men hva hadde det med han selv å gjøre? Det var jo trist, hjerteskjærende. Men det var ikke hans barn.
Og tanker vever seg som spindelvev rundt fluen: han vever dem i hast og kjenner at fluen kommer seg ut, likevel.
Han er så sint at han kunne spy. Det er meningsløst og henger ikke sammen. Og urettferdig er det. Og tanken at han ikke er i stand til å redde dette barnet…; hva er det da å være mann, hvorfor ble har født som en mann, hvis han ikke er i stand til å forsvare sannheten, forsvare den som et uskyldig barn.

Han ser seg rundt: hva tenker de andre? Hva sitter der, i deres hoder?
Hvorfor tier de nå og knapt ser i deres Mesters retning? Sinne koker i ham – han trekker pusten, reiser seg og setter seg litt lengre fra de andre: han er redd for det han kunne si, for det er ikke bare et steinkasts avstand mellom det han selv tenker og det de ble fortalt av Mesteren. Hvis han nå velger sine egne tanker, da fornekter han det Mesteren har sagt. Velger han det han har hørt fra Mesteren, må han drukne sine tanker, ødelegge dem slik en brenner et vepsebol,
og det, akkurat det, makter han ikke.

Han ser ham bøye seg… eller? – var det kanskje en stein? Øynene svir. Ikke lett å si. Steinen beveget seg, reiste hodet og falt på ny. Luften er tykk i konsistensen, som blod.

”- Hva sa du?”
Gutten sto der hele tiden, ville ikke sette seg med de andre.

”- jeg sover, men mitt hjerte våker”, sa gutten.

”Så gikk han ut og tok veien mot Oljeberget som han pleide, og disiplene fulgte ham. Da han var kommet fram til stedet der, sa han til dem: «Be om at dere ikke må komme i fristelse!» Han slet seg fra dem så langt som et steinkast, falt på kne og ba: «Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg! Men la ikke min vilje skje, men din!» Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham. Og han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, så svetten falt som bloddråper ned på jorden. Da han reiste seg fra bønnen og kom tilbake til disiplene, fant han dem sovende, overveldet av sorg. «Hvordan kan dere sove?» spurte han. «Reis dere og be om at dere ikke må komme i fristelse!»
(Luk 22, 39-46)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s