28. alm. uke (år C)

Det skjer av og til når vi hjelper andre, så forsvinner de straks de har fått det de trenger, og vi hører ikke mer fra dem.

Kanskje dukker de opp igjen neste gang de plages av mangel på noe. Da husker de oss igjen.

Ti spedalske har bedt om å bli friske,
Kristus har helbredet ti av dem,
men bare en av dem vil ha relasjon med Kristus.

Vi vet ingenting om de ni andre som lydig gjorde det Kristus befalte dem: de gikk for å vise seg for prestene, sannsynligvis for å ofre slik det var foreskrevet i jødisk lovgivning. Vi vet ikke i hvilken grad de var takknemlige for det de fikk, men det vi vet, er at Kristus, etter å ha hjulpet dem, hørte ikke mer fra dem.

Alle ti spedalske har kalt Jesus for ”mester”. Men Samaritanen så Gud i Ham.

Det å bli hjulpet smaker ikke alltid godt: noen ganger virker det veldig søtt med en gang, men så er det bittert i vårt indre. Hvorfor?

Det er umulig å forestille seg hvordan det smaker å være avhengig av andres hjelp, ikke å kunne klare seg selv. For å forstå fattigdommens bitterhet, må en erfare den selv. Fattigdom lærer oss ydmykhet på en smertefull måte.

”Uten Meg kan dere intet gjøre”, sier Kristus.
Ni av ti har en annen forestilling: gi oss helse tilbake, så klarer vi resten.
Den tiende ”kaster seg nesegrus for Jesu føtter og takker ham”.

Så sier Kristus til ham: ”Reis deg bare og gå. Din tro har frelst deg”.
De andre ni har ikke falt, så da trengte de ikke å reise seg.

Jesus fører ikke dialog med dem. Han sier ikke til dem at det var deres tro som har FRELST dem. De tar imot gave fra Kristus, men de tar ikke imot Ham selv.

(Hvorfor sa Kristus til dem at de skulle gå og vise seg for prestene? Sendte Han en siste sjanse til omvendelse for prestene før han kom til Jerusalem?)

Menneskenaturen ble såret: synden er mangel på tillit til Gud. Som konsekvens av det prøver vi å skaffe oss frelse på egen hånd. Men ikke av våre egne gjerninger er vi frelst, ikke av det gode vi får lov å gjennomføre mens vi lever her på jorden, men av troen. Av TROEN på Jesus Kristus, Guds Sønn som gir oss frelse helt gratis, så vi vitner om hvem Han ER. Det er vår, troendes jobb.
Aktivisme, spesielt i Kirken tjener ofte til å bygge seg selv. Vær forsiktig med det. Det er en ting som skal til, den beste delen som vi er SKYLDIGE Gud: å bekjenne at Han er Vår Herre, og ikke fornekte Ham.

”Du skal ikke tilbe andre guder”. Punktum. Bekjenner du deg til Jesus Kristus, vær konsekvent: Han er din rådgiver, veien, gir deg det du trenger for legeme og sjel, Han er din helbredelse. Han bestemmer din lodd. Er det sant?
”Jeg vil ikke smake deres gode retter”: det vil si, selv om du FØLER at noe er godt, smaker behagelig, ser fristende ut, kast gamle kluter bak deg.
Tror du at yoga er så bra for din fysiske helse? Gi avkall på det som du vurderer er godt for kroppen, men dreper din sjel: yoga hører til hinduisme og tjener deres guder. Ha respekt for andre religioner og din egen. Bland dem ikke! Ha mot til å stole BARE på DIN Gud, Jesus Kristus. Ha mot til å si sammen med Job: ”Jeg har tatt alt det gode fra Guds Hånd, skal jeg ikke ta imot det vonde også?” Det er ikke det viktigste at du er frisk i kroppen. Det viktigste er din RELASJON med Gud. Hvis du virkelig LEVER sammen med Kristus, er du villig ikke bare til å seire med Ham, men også gå på Korset sammen med Ham. Det nytter ikke å henge ut Peter Apostelen for at han har fornektet Kristus. Det nyter ikke å henge ut prester for deres synder: blir du fristet, så si ”josafat” /”Gud dømmer”/, gå videre, be for dem som trenger bønnen mest: for dem som ødelegger Kirken, som Judas, innenfra. Nok at du selv er klar til å gi ditt liv for Jesus Kristus og Hans Lære, at du ikke flørter med verden, og ikke ligger pladask for deres politisk korrekte guder, at du anstrenger deg til å være ”mild og ydmyk av sinn”. Du kan gå med Kristus akkurat samme vei som hans apostler, og vise hvor mye elsker du Sannheten.

Lever du i Sannhet, med Sannhet, ved Sannhet, eller på bekostning av Sannheten? ”Tiden er inne til å våkne opp av søvnen”. Ta en kald dusj, slutt å klage, men ta rosenkransen i hånden i stedet. Som pater Arnfinn sa i en av hans preker: ”- vi må slutte å mjaue”. Livet er kort, og livet er tungt. Derfor sier Kristus at vi skal gi Ham våre byrder, og ta på oss Hans åk.

Hva betyr det? At vi skal legge alt i Hans hender: vårt ve og vel, og leve våre liv etter Evangeliet, ikke etter det hva er dagens fortynnede interpretasjon av det. Og selv om en engel fra himmelen har sagt noe annet, så er det vår plikt å holde oss til KRISTI LÆRE. Den sanne Kirkens lære, så lenge det varer. Ikke holde oss til de nye lærene som dukker opp, men det du leser i Evangeliet. Ikke vent på at andre skal fortelle deg hva Jesus mener, men les Bibelen og hør det som ble sagt der. Det ble sagt også til deg.

Livet er tungt, men de som har tro, ekte tro i Kristus, de har glede og fred i de verste prøvelser. Ikke den gleden som verden kan gi, men gleden av å være Guds barn på tross av alt som skjer. For, som Jesus sa til han, den tiende som ville ha relasjon med Ham: ”Reis deg bare og gå. Din tro har frelst deg”
Jeg spør: hvor mange ganger tvinger livet deg i kne? Hvor mange ganger fører dine egne synder deg til depresjon, andres svikt til dyp sorg, forferdelige hendelser som er over din forstand og fører deg til selvmordstanker. Tenker du at du er alene om det? Tenker du at alle andre har det så bra? Til deg og til meg og til alle sier Kristus: ”Reis deg bare og GÅ”. En kan ikke gå uten tro. Det må eksistere koblingen mellom din vilje og din tro som er dine ben.
Det skjer at folk er så knust av realitetene, eller gravet seg så dypt i deres svakheter, at de klarer ikke gå komme ut av det. Derfor ber Kirken også for dem som ikke kan reise seg. Hvis en prøver å stå på egen hånd, hjelper det ikke mye. Det er først når vi BØYER kne for Vår Gud og sier ”Min Herre, og min Gud”, at Kristus kan reise oss med Hans makt. Han gjør det hver gang i Skriftemålet. Hvorfor blir du så lettet og glad etter Skriftemålet? Du kan fortelle om dine fall til alle mennesker på jorden uten at det gjør deg noe. Du går og bekjenner din synd i Skriftemålet, og så får du livet igjen: kan puste igjen uten å måtte forsvare deg selv og din synd for andre. For eksempel.

Du kan risikere ditt liv, være åpen for Gud og andre, eller leve i ditt eget, låste system, hvor mangel på oksygen, den Hellige Ånd fører til bitterhet.
Men det er risikabelt: å ydmyke seg selv, å vise dine svake sider, å tro at du har både gode og dårlige egenskaper, at du ikke ”bare er sånn skrudd sammen og ingenting kan forandres”, men at du lærer og forandres hver minutt, hvert sekund av ditt liv. Det finns ikke mennesker som er ”ferdig laget”, men det er mange som ikke tror på at Kristus kan forme dem resten av livet.

Min søster, Agnes som døde for noen måneder siden har vist meg, at et menneske kan forandre seg til det siste åndedrag. At relasjonen med Kristus kan vokse langsomt og i det skjulte, men noen ganger kan det blomstre og bære frukt nesten for våre øyne. Skulle ønske at alle kunne se det jeg har sett.
Det ytre av henne som var til slutt helt avhengig av andres hjelp, og det indre som var som krystallklar overgivelse til Gud og Hans vilje. Hun var på sitt siste og uten kontakt med oss, men da jeg spurte om hun vil vente litt og ikke gå fra oss før foreldene hennes kommer, reiste hun seg i sengen og sa ”- det er ikke meg som bestemmer” og så sovnet hun igjen.
Forstår du? Forstår du, Dana? Forstår du som leser de ordene nå?
Vet du ikke at ”alt er i Guds hånd?” At i Guds økonomi, fra Hans side, alt ser annerledes ut? Alt er veldig enkelt. Hele Evangeliet kan rommes i en setning:
”Elsk hverandre som jeg har elsket dere”. Ja, kjærlighet er alt det vi trenger å kjempe for i oss selv: kjærlighet som er villig å gi våre liv for andre. Kristus befalte oss å etterligne Ham, og har vist oss Sannheten, Veien og Livet.

Det er så lite som skal til, men vi har så vanskelig for å finne det.

Du som kritiserer Kirken, vil forlate Kirken, vil ikke være en del av Kirken fordi du ser det ondes verk: det vil si dette som Kristus profeterte, at det MÅ SKJE, og -ikke minst- det som skjer fordi vi har glemt om bot og bønn, fordi vi kanskje ikke har relasjon med Gud, ikke bruker den tiden som er oss gitt for å be og forstå hva Jesus Kristus lærer oss.

Fordi du har fått kreft, forlater du ikke din egen kropp: hvis du tror at du ER en del av Kristi Kropp, forlater du den ikke fordi du er skuffet. Det heter ikke skuffelse. Det heter svik. Ta dine tredve eller mer klager med deg og gå. Men ”ve dere som fører en av de minste til fall”. Frafall.

Kristus har ikke forlatt disiplene sine fordi de ble satt på prøve og ble veldig godt kjent med bakken, gang på gang. Han ga sitt liv for dem, for at de skulle kunne reise seg og gå. Hva har du gjort for din bror som har falt? Har du noen gang hjulpet ham å reise seg, bedt for ham, fastet for ham, snakket med ham? Hvordan har du gitt ditt liv for Kirken? Teoretisk?

Jeg sier deg: ingenting er teoretisk når det gjelder Sannhet: enten du tjener Gud av hele ditt hjerte, hele din sjel og sinn, eller du tjener andre guder, først og fremst dine ”private” guder: ja, for så klok og forstandig er du at selv Gud ikke kan spore dine tanker. Geni med utropstegn.

Kirken er ikke en oase for dem som tror og, som Flannery O´Connor sa : ”this is no electric blanket”. Kirken er slagmarken. Kirken er også Sakrament. Kirken er Kristi Kropp. Kirkens historie består av kamp for hver og en sjel, din sjel, kampen mellom Kristus og Satan.
Så spør jeg igjen: Har du falt på kne? Har du noen gang gitt ditt liv for Kirken, for Kristus?

Eller du har bare hoppet inn for å se deg rundt og, truet av dine egne og andres synder, har du hoppet av for ikke å måtte konfronteres med det Onde? Hvis du fortsatt tror at du står, så ønsker jeg deg at du faller på kne. Guds Barmhjertighet er større enn de verste synder verden har båret. Men først må du ha mot til ydmyke deg foran Sannheten, Veien og Livet. For helbredelse i Kirken aldri var gjort av menneskers hender.
Kristus har ingen makt.
Kristus ER makten.
Vi kjenner ikke vår rolle i Guds Plan. Vi vil stå med våre egne krefter. Men det er så lite som skal til:
Maria satt ved Jesu føtter.
Peter falt til Jesu føtter.
Kvinnen som var tatt på fersken i ekteskapsbrudd, satt ved Jesu føtter.
Alle som ble konfrontert med Guds Kjærlighet vil tilbe Gud.

Jesu føtter: det er passelig plass for oss, som er Sannhetens tjenere og etterfølgere.

9 av 10 ble helbredet på kroppen.
Den tiende ble helbredet både på legeme og sjel.
Vi vet ikke hva var avgjørende for at de 9 andre ikke har fått troens nåde, for som Kristus sier: ”ingen kan komme til meg uten å bli kalt av min Far.”
Gud venter på det riktige moment, som åpner for omvendelse. Ofte er det vår ydmykhet som åpner for Gud:
Det verden leser som dyd, er ofte hovmod i Guds Øyene.

Helbredelsen som vi har lest om i dag ble utført av Jesus mens Han var på veien til Jerusalem. Det var som et slags preludium til det som snart skulle skje: ”forkastet av skriftlærde og prester”.
Nytter ikke å kjenne skriftene uten at du har din personlig relasjon med Gud.

9 av 10 som ble helbredet vil ikke knytte relasjon med Kristus. De var interessert i gaven, men ikke i Giveren.

I første lesning leser vi at Naámans ”kropp ble frisk som kroppen til en liten gutt, og han ble ren”.
Vi husker at Naáman var litt skeptisk til at det skal så lite til for å bli frisk. /man må lese hele kapittelet fra 2 Kongebok/, men han gjorde det likevel, han dukket seg syv ganger i Jordan. Det er dåpens prefigurasjon: i dåpen drukner det gamle mennesket, for å bli født på ny av Den Hellige Ånd.

Videre, i 2. brev til Timoteus leser vi, ”om vi engang døde med Ham, skal vi også leve med Ham”.
Det tyder på, at vi har intet valg:
Vil vi LEVE med Kristus, må vi først DØ fra oss selv.

Det skjer ikke umiddelbart. Man trenger tid til å velge Gud i alt og alle. Man trenger å erfare Guds kjærlighet, erfare prøvelser. Det er en dialog mellom Gud og mennesket: hvordan vi lever våre liv: bevisst eller ubevisst. Gud er ikke interessert i det som skjer under tvang, men av vårt frie valg.
Det er også Guds mysteriet når vi blir klare til å ta imot Guds Ord og leve etter det. Det er en langt prosess hvor den selvkonsentrerte kjærlighet gir plass til Guds kjærlighet: der hvor det gamle mennesket i oss dør, der seirer Kristus.

”Han skal vokse, jeg skal avta”, sier den største som ble født av en kvinne, Johannes Døperen som Jesus også kalte for ”Elisja”.

Na´aman vil gjerne betale, gi en gave til den Gud som helbreder, men Elisja vet at ”gi som gave det dere fikk som gave”. Ingen kan kjøpe seg fri, sjelens pris er for høy. Prisen var Kristi dyrebare blod.

Na´aman etter at han ble helbredet, født på ny, sier ”jeg vil ikke lenger bære frem brennoffer eller slaktoffer til andre guder, men bare til Herren”
Å sulte i hjel andre guder i oss selv tar tid. Men hver gang en av dem dør, får Kristus mer plass i oss.

Vi leser i Første Mosebok at Gud har skapt alt for mennesket. Men senere Gud gjør det klart – at selve mennesket skapte Gud for seg selv. Bare mennesket er i stand til å svare på Guds Kjærlighet slik en brud svarer på brudgommens kjærlighet.
Det ekteskapet Gud vil innføre mellom Seg Selv og mennesket er et av de største hvis ikke det største mysteriet for oss, Guds folk. Vi vet ikke hvorfor vi er så dyrebare i Guds øyne at han ga sin egen Sønn for å frelse oss fra ondes makt. Hvorfor barmhjertigheten hans varer til evig tid.

Nå, som det er sagt: hvis en blind ikke kan se farger, betyr det ikke at de ikke eksisterer. Det er den blindes oppfatning av realitetene.

Alle er vi blinde. Betyr det at vi er dømt til å aldri se Gud her og nå?
Blinde mennesker lærer seg å bli oppmerksomme på det de andre som kan se ikke ser og registrer. En blind kan ofte se mye mer enn den som tror at den ser.

9 av 10 spedalske trodde at de kunne se, men det var den ulærde, den som jøder betraktet som ”ikke religiøs”, men ydmyke Samaritanen. Det var den som andre så gjerne vil belære, det var nettopp han som har fått nåde hos Gud.

Vi er alle blinde og kan ikke se Gud. Men vi kan INVITERE Gud i våre liv, og ikke minst, i andres liv når vi bøyer kne. Regelmessig Skriftemål som fører til selverkjennelse, og rosenkransen er bra utgangspunkt til omvendelse både for «nybegynnere» og de mer «avanserte»:

”Gud samarbeider med de ydmyke, men de hovmodige står Han imot”

La oss dukke oss i Skriftemålets Sakrament, syv, det vil si uendelig mange ganger: ikke for å føle oss som de rettferdige, men for å falle på kne for Vår Herre og Frelser. Skriftemålets og Dåpens Sakrament er bundet sammen på en helt unik måte: De to renser oss for våre synder og gir oss nytt liv i Kristus.

Kristne, kjenn deres Gud. Kjenn Hans lære som er vår styrke. Kjenn deres verdi og kall som Guds barn. Vær ikke redde når alt dette som må skje, skjer.

”Veien til Gud er enkel” /sr. Agnes/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s