1. søndag i fasten (år C)

1. lesning

5 Mos 26,4–10
Trosbekjennelsen til det utvalgte folk
Moses talte til folket og sa: Presten skal ta imot kurven med førstegrøden som du bringer ham, og sette den ned foran alteret for Herren din Gud. For Herren din Guds åsyn skal du ta til orde og si:
«Min far var en omflakkende arameer. Han drog ned til Egypt og holdt til der med en liten flokk. Der ble han til et stort og sterkt og tallrikt folk.
Men egypterne mishandlet og plaget oss og la hardt arbeid på oss. Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte våre rop og så til oss i vår nød og møye og trengsel. Herren førte oss ut av Egypt med sterk hånd og utstrakt arm, med store, skremmende gjerninger, med tegn og under. Han førte oss til dette stedet og gav oss dette landet, et land som flyter med melk og honning.
Nå kommer jeg med førstegrøden av det jeg har avlet på den jord du har gitt meg, Herre.» Så skal du legge den ned for Herren din Guds åsyn, og du skal bøye deg og tilbe ham.

Responsoriesalme

Sal 91 (90),1–2. 10–11. 12–13. 14–15
Omkved: Herre, vær meg nær i min nød og trengsel.
Den som bor i Den Høyestes ly
og sitter i Den Allmektiges skygge,
han sier til Herren: «Du er min tilflukt, mitt vern,
min Gud som jeg liter på.»
Intet ondt skal ramme deg,
ingen plage komme nær ditt telt.
For han har gitt sine engler bud
om å verne deg på alle dine veier.
De skal bære deg på hendene,
så du ikke støter foten mot noen sten.
På løve og orm skal du trå.
Ungløve og slange skal du knuse.
«Jeg berger ham, for han stoler på meg.
Jeg gir ham ly, for han kjenner mitt navn.
Han kaller på meg, og jeg svarer.
Jeg er med ham i nød og trengsel.
Jeg frir ham ut og gir ham ære.»

2. lesning

Rom 10,8–13
Trosbekjennelsen til de som tror på Kristus
Brødre, hva sier Skriften: «Ordet er deg nær, du har det i din munn og i ditt hjerte.» Og «ordet», det er nettopp budskapet om den tro som vi forkynner. For hvis du bekjenner med din munn at Jesus er Herre, og hvis ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst. For med vårt hjerte tror vi, så vi skal oppnå rettferdighet, og med munnen bekjenner vi, så vi skal finne frelse. Skriften sier jo også: «Ingen av dem som tror på ham, skal bli til skamme.»
Og her skjelnes det ikke mellom jøde og hellener, alle har den samme Herre, gavmild mot alle som påkaller ham. Ja, «enhver som påkaller Herrens navn skal bli frelst».

Evangelievers

Matt 4,4b
Mennesket lever ikke av brød alene,
det lever av de ord som lyder fra Guds munn.

Evangelium

Luk 4,1–13
Ånden førte ham omkring i ødemarken, hvor han ble fristet
På den tid vendte Jesus tilbake fra Jordan fylt av Den Hellige Ånd, og i førti dager førte Ånden ham omkring i ødemarken, hvor han ble fristet av djevelen. Under hele denne tiden spiste han intet, og da de førti dagene var gått, var han sulten. Da sa djevelen til ham: «Er du Guds sønn, så si at denne stenen skal bli til brød.»
Jesus svarte ham: «Det står skrevet at ‘mennesket lever ikke av brød alene’.»
Da førte djevelen ham opp i høyden og viste ham i ett eneste syn alle jordens riker, og sa til ham: «Deg gir jeg makten over alt dette, og all den glans som følger med. For jeg har fått rådighet over det, og jeg gir det til hvem jeg vil. Om du bare kaster deg ned og hyller meg, skal alt være ditt.»
Men Jesus svarte ham: «Det står skrevet: ‘Det er Herren, din Gud, du skal hylle, og ham alene du skal tjene.’»
Han førte ham da til Jerusalem og stilte ham på templets tind, og sa til ham: «Er du Guds sønn, så kast deg ned herfra! For det står jo skrevet: ‘Han skal gi sine engler befaling om å vokte deg, og de skal bære deg på hender, så din fot ikke støter mot noen sten.’»
Men Jesus svarte: «Det er sagt: ‘Du skal ikke friste Herren, din Gud.’»
Og da djevelen nå ikke hadde flere måter å friste ham på, forlot han ham inntil hans tid kom.

KOMMENTAR:

En omflakkende arameer dro ned til Egypt, hvor han ble til et stort og sterkt og tallrikt folk. I Egypt ble de mishandlet, plaget og pålagt hard arbeid.
Så ropte folket til Herren, ble bønnhørt og Gud har ført dem ut av Egypt. Og de ble gitt et land som flyter med melk og honning.

Første lesning i dag er en omvendelseshistorie.
Ordet ”omflakkende” har dypere klang og betydning enn det å drive formålsløst omkring. Ifølge noen teologer kan det tolkes som ”dømt til døden”.

I Skriften er det å velge Gud det samme som å velge liv. Omvendelse er alltid vandringen mellom liv og død.
Vi leser at Gud har ført sitt folk til et land som flyter med melk og honning.
Melk i det Gamle Testamentet symboliserer rikdom, overflod. I Det Nye Testamentet er det symbol på troens ord. Melk /rømme/ og honning er den kombinasjonen som Emmanuel skulle vokse på, som vi leser i Jesaja , 15:
”Rømme og honning skal han spise inntil han forstår å forkaste det onde og velge det gode.”

Honning symboliserer Guds Ord. Og – selv om Guds Ord er ”søt for min gane”, så kjenner vi også til det fra Johannes Åpenbaring: ”Så tok jeg den lille bokrullen av engelens hånd og spiste den, og i munnen var den søt som honning. Men da jeg hadde svelget den, sved det i magen.” (Åp.10, 10)
Det er altså Sannheten: så lenge vi har Sannhetens ord bare i munnen, så virker den bare søt. Det er først når vi svelger, lar den virke i våre innvoller, at vi oppdager at det var medisin gjemt i maten.

Guds Ord er også ”et lys på min vei”, men først og fremst er det næring. Mennesket kan overleve uten å se, eller høre, eller kjenne…, men ikke uten å spise. Det sies at mennesket kan overleve uten mat i 40 dager. Hvor lenge kan mennesket overleve uten Sannheten?
”Jesus sa da til dem: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kropp og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Men den som spiser min kropp og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For min kropp er sann mat, og mitt blod er sann drikk. Den som spiser min kropp og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham.” (Joh 6, 53-56)
Vi vet at Kristi kropp symboliserer og er Hans kropp, Hans ”evige JEG ER” (det er ikke greit å si at ”Gud eksisterer, for det er mye mer enn eksistensen. Vi eksisterer, mens Gud ER), mens blodet: Kristi Offer og død.
Det er ikke bare å tro på Kristus som frelser. Det er også å ta imot frukten av Hans Offer: syndenes forlatelse.

Men la oss vende tilbake til ødemarken.
Hvorfor skal vi, kristne, holde fastetiden? Har ikke Kristus gjort alt for oss, så vi kan bare bekjenne oss til Ham og ha fri?
Det viser seg, at nei, det kan vi ikke. Hva er fastetiden for oss? En rar slankekur eller kanskje måten å perfeksjonere oss på?
I jødisk tradisjon fastet man to ganger i uken: på mandager og torsdager, men det var ikke lov å praktisere det som asketiske øvelser. Å faste var å vise Gud hengivenhet, tillit, tilhørighet. Derfor har jødene ikke bare fastet fra maten, men ofte fra det man kunne regne blant det nødvendigste: som å drikke, eller å salve hodet for eksempel: noe som beskyttet huden fra å sprekke. Ikke når du begrenser bruken av noe, men når du gir avkall på det (gjerne ved å begrense) av de grunnene som ble nevnt ovenfor, klassifiser dine gjerninger. Det er viktig å grunne på før man går i gang med å faste: vurdere motiver og mål. For det er ikke det du har til overs som skal gis til Herren, men ”alt det du har å leve av”, slik en fattig enke gjorde det.

Kristus fastet i 40 dager: det var som om på den måten Han har løskjøpt disse som har sviktet Gud på ødemarken.
For 40 år vandret Israelittene uten å klare å finne adgangen til det lovede land. At den lå ved lydighetens porter, fikk de bevis på da bare to av hele ætten som dro ut av Egypt, fikk se og komme inn, nemlig de som var lydige mot Gud.
40 år er også den symbolsk lengden for en generasjon.
I løpet av 40 år ble israelittene satt på prøve, hvor høydepunktet av vandringen var Pakten Gud sluttet mellom seg og sitt folk.
I ødemarken fikk Guds folk Dekalogen, og der har de også sviktet ved å lage og tilbe gullkalven. De har støpt seg en gud av det gullet de hadde med seg fra det forrige liv i lenker: det var deres ringer, smykker de hadde med seg: alt dette de ikke ville kvitte seg med.
Moses som ledet folket i ødemarken, kjente områdene fra før: det var dit han rømte for å unngå å bli straffet etter å ha drept egypteren. Der, hvor han før gjettet Jetros sauer, der gjette han Guds sauer siden.
I ødemarken har Gud åpenbart seg for Moses i den brennende busken, og mer: Gud betrodde ham sitt Navn.

Det å si hva du heter er ikke bare å presentere seg. Det er: å presentere hvem du ER.
Guds Navns etymologi er meget rik, og betydningen diskuteres fortsatt. Men det som ser ut til å være klart er, at Guds Navn i seg selv har en dynamikk, er dynamisk. Det er noe som ”skjer og virker”. Gud har skapt verden ved Å SKILLE (dag-natt, himmel-jord, mann-kvinne), og denne skapende kraften ligger også i det Han sier. Alt det som faller fra Guds munn:
”For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer”. (Hebr 4, 12)

Alt dette er nøkkelen til å forstå hvorfor vi ikke er i stand til å ta imot Guds Navn i den grad det kan åpenbares for oss mennesker et annet sted enn i ødemarken.

Vi kan ikke se Guds virke uten TRO. Og vi kan ikke bekjenne vår tro som har TILLIT som sin uttrykksform.

De eneste som besto tillitsprøven av den gamle ætt som dro med Moses til ødemarken, var Josua og Kaleb: Josuas navn oversettes som ”Jahve er befrielsen”, Kaleb er et symbol på trofasthet og standhaftighet.

Og det er bare det vi skylder vår Gud, og som kan beskrives ved hjelp av ett ord: lydighet.

”Men noe urent skal aldri komme inn i byen, ingen som gjør motbydelige ting eller farer med løgn, bare de som er skrevet inn i livets bok hos Lammet.” (Åp 21, 27)
Det vil si: syndere er hjertelig velkommen i Himmelens Rike, hvis de vil be om syndenes forlatelse. De som ikke kan komme inn er de som driver med motbydelige ting, eller farer med løgn. Ved motbydelige ting forstås urenhet, det vil si: tro som er ikke ren, men vender seg til andre guder. Som i våre dager, alle de teknikker som skal reparere vår helse, perfeksjonere oss. I våre dager er gullkalven mennesket selv: mennesket og hans egne, selvstendige vurderinger. Hvis Eukaristien ikke kan lege dine sår, men du må vende deg til hinduistiske teknikker, da har du falt i det Gud selv har kalt urenhet. Det lønner seg noen ganger å reflektere over hva som er viktigst for oss: det hva Gud sier, eller hva du tenker. Nå er all informasjon om det som kalles ”fare for troen” lett tilgjengelig og ingen kan lenger si ”jeg var ikke klar over at som kristen må jeg ta avstand fra reiki, yoga, bioenergoterapi, magi, homeopati…(osv)” Hvis du har lekt med det ubevisst, så vær ikke redd. Bare vend tilbake til din Gud.
Husk at: ”Derfor sier jeg dere: All synd og spott skal menneskene få tilgivelse for, men spott mot Ånden skal ikke bli tilgitt. Den som sier et ord mot Menneskesønnen, skal få tilgivelse. Men den som sier mot Den hellige ånd, skal ikke få tilgivelse, verken i denne verden eller i den kommende.”
(Matt.12, 31-32)

I den greske teksten finner vi to beskrivelser som definerer synden:
Harmatria (det betyr ”ikke være i stand til å nå et mål”), og blas-phemia: det er å stå imot Gud helt bevisst, av eget valg. Det er når et menneske helt bevisst ikke vil ta imot Guds miskunn og Hans tilgivelse:
”Det finnes ingen grenser for Guds miskunn, men den som med vilje nekter å ta imot Guds miskunn i anger, kaster vrak på syndenes forlatelse og den frelse Den Hellige Ånd gir. Slik forherdelse kan føre til ubotferdighet inntil enden og evig fortapelse.” /KKK 1864/

Annen lesning i dag det er en påminnelse om hva det vil si å bekjenne vår tro.
Denne troen du har fått og som brenner i ditt hjerte, må ut, må utrykke seg i gjerning og ord. Det er det hellige kyss Paulus Apostel snakker om: det vitnesbyrd du forteller, deler med andre, kan tenne troen i dem som hører på deg.
”Hils hverandre med et hellig kyss” (Hebr 16, 6) Derfor: snakk med hverandre om troen, styrk hverandre, mens det er ennå tid. La ikke verden slukke det som er deres liv. Vær ikke redd, men tro. Forkynn og bevar din tro ren og plettfri, slik at alle disse som kommer etter, skal få det samme som du har fått, ikke mindre. Ikke en karikatur av en tro, men det som Kristus ga sitt liv for! Derfor må vi tenke selv, ikke være redde å si fra, hvis det er noe som ikke stemmer med Kristi Lære.

I Messen sier vi: ”Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer.”
Det er en erklæring som har konsekvenser:
Vi tror at Jesus Kristus ikke bare er en profet, men Han er Gud, FØDT av Faderen, som ga sitt liv for oss på korset. Videre: Vi lovpriser Hans oppstandelse fra de døde som et tegn på Hans guddommelighet. Til slutt: vi gjør det inntil Han kommer igjen: det vil si: vi bærer vår tro videre uforandret, slik at de som kommer etter oss, skal kunne gjøre DET SAMME.
Om vi ikke gjør det vi erklærer, så skylder vi Gud en løgn. Om vi er redde å bekjenne oss til Kristus som Han ER, er vi ikke Ham verdt.
Det er som å gå på to ben: ”med vårt hjerte tror vi, så vi skal oppnå rettferdighet, og med munnen bekjenner vi, så vi skal finne frelse”. De to ting kan ikke eksistere separat.

Derfor, i dagens evangelium får vi vite, hvor kan vi øse styrke fra. I denne verden som går helt amok, som begraver seg selv i synder og ofte trekker med seg Guds barn.

Kirken er først og fremst Kristi Brud. Kristi Brud som er løskjøpt, men som må etterligne Kristus i alt. Derfor, nye ideer om å redde Kirken med ved hjelp av politisk makt, eller noe et menneske kunne ha funnet på, er helt misforstått. La oss lese punkt 677 i Det Katolske Katekisme. Og – vær så snill – les den nøye og tenk på det hva du ser og erfarer nå i Kirken:
”Kirken kommer ikke til å gå inn i rikets herlighet på noen annen måte enn gjennom den siste påske, hvor den følger i Herrens fotspor til Hans død og oppstandelse. Riket kommer derfor ikke til å fullbyrdes i en historisk triumf for Kirken på slutten av en oppadstigende fremgang, men i Guds endelige seier over ondskapens siste løssluppenhet, en seier som får Hans brud til å stige ned fra himmelen. Guds triumf over ondskapens opprør vil ta form av den siste dom, etter den siste kosmiske rystelse av denne verden som forgår.”

Nå er det helt klart: Kristi brud må gå i Kristi fotspor. Derfor må hver og en av oss la Gud føre oss til ødemarken og der tale til våre hjerter:

”Jeg vil straffe henne for de dagene
da hun tente offerild for Baal-gudene,
pyntet seg med ringer og smykker
og gikk etter sine elskere,
men glemte meg,
sier Herren.

Derfor vil jeg lokke henne, føre henne ut i ørkenen og tale til hennes hjerte.
Der vil jeg gi henne vingårdene tilbake, og Akor-dalen skal bli en håpets port. Der skal hun svare som i ungdomsdagene, som da hun dro opp fra Egypt.
Og den dagen, sier Herren, skal hun kalle meg «Min mann». Hun skal ikke lenger kalle meg «Min Baal». Jeg vil fjerne Baal-navnene fra hennes munn, de skal ikke nevnes ved navn mer. ” (Hosea 2, 3-17)

Bibeltekstene forblir lukket for oss så lenge vi ikke leser Bibelen og ikke er interessert i å finne de dybdene de bærer med seg.

Det største synd som vi har nevnt før: å synde mot den Hellige Ånd har blitt ganske usynlig synd i våre dager, dessverre. For dem som vil påstå at alt er relativt, ingenting kan være som det ER, lenger. Vi ser det nye mennesket som vil være fri, vil ikke settes på plass, vil ikke bestemme seg for det ene eller det andre, for han må forbli ”a rolling stone”: en som alltid kan hoppe ut av den ene eller den andre kontrakten, forbli 20 år gammel, velge seg kjønn. Et straff for den slags ”frihet” er uendelig FALL, hvor en ikke kan nå bunnen av sine syke fantasier.

Du sier kanskje: javel, men det er ikke MITT problem. Nei, kanskje ikke det.
Men så lenge vi lever i verden, er vi utsatt for det hva verden bærer med seg: innflytelser og påvirkninger virker begge veier. Og Satan vet hvor han kan nå deg, i dine svake punkter. Kjenner du dem selv?

Det er derfor vi nå skal ut i ødemarken: det stedet hvor ingenting er garantert, og alt er en gave: det beste stedet for oss for å la Gud gjøre opp ilden i oss, vise oss hvem Han ER, og hvem vi er. For ingen av oss kunne gi sitt liv uten å se meningen og mål med det. I ødemarken – bortsett fra Solen og andre himmellegemer er ingenting stabilt. Vi er tvunget til å løfte hodet for å beregne hvor vi skal gå. Ødemarken tåler ikke mangel på konsekvenser: vil du trekke deg tilbake, så kan du det, men hvis du virkelig ikke har noe med deg, så kan du ikke ringe et helikopter for å hente deg. Så dumt å trekke seg tilbake når du er halvveis: men noen gjør det likevel.

Hver gang du blir satt på prøve, fristelser, så husk at ”det skal forgå”. I dagens evangelium lærer vi av Vår Herre Jesus Kristus, hvordan fristelser kan bekjempes. Satan kjenner Skriftene og bruker dem gjerne til å friste, men han makter det ikke. Hvorfor kunne Jesus vinne ved å gjøre det samme: sitere Skriftene?

For selv om Satan kjenner Skriftene godt, har han ikke det Jesus har: han har ikke Guds Ånd over seg.

Vi leser, at ”Jesus var fylt av Den Hellige Ånd”.
I Kristus er vi alle Guds barn og har del i Hans makt. Men det er bare for dem som TROR det og BEKJENNER.

Kan vi det?
40 dager uten å handle med Gud, prute og spekulere.
40 dager lagt i Hans hender som en tid for renselse av våre intensjoner
40 dager av tilgivelse av dine brødre uten å vente at de kommer selv og ber deg om det
40 dager av din eksistens for å se hvem Gud ER og hvem du er.

Forenet med dere i fastetiden,
Sr.Dana Benedicta

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s