7.alm.uke, søndag (år C)

1. lesning

1 Sam 26,2.7–9.12–13.22–23
Herren gav deg i min hånd, men jeg ville ikke legge hånd på Herrens salvede
I de dager brøt Saul opp og drog ned til Sif-ødemarken for å lete etter David, og med ham var tre tusen mann som han hadde valgt ut av hele Israel.
Om natten kom David og Abisjai bort til hæren, og da lå Saul og sov midt inne i leiren. Spydet hans var stukket ned i jorden like ved hans hode, og Abner og krigsfolket lå rundt omkring ham. Abisjai sa til David: «I dag har Gud gitt fienden i din hånd. La meg støte spydet gjennom ham og ned i jorden. Ett støt er nok; mer trengs ikke.» Men David svarte Abisjai: «Drep ham ikke! Hvem kan ustraffet legge hånd på Herrens salvede?»
Så tok David spydet og vannkrukken ved Sauls hode, og de gikk sin vei. Ingen så det, ingen merket det, og ingen våknet. Alle sov, for Herren hadde latt en dyp søvn komme over dem.
David gikk over til den andre siden av dalen og stod på en fjellknaus langt borte. Det var et godt stykke mellom dem. Han ropte på Saul og sa: «Se, her er ditt spyd, konge. La en av dine menn komme over og hente det. Herren lønner den som er rettferdig og trofast. For det var Herren som gav deg i min hånd i dag, men jeg ville ikke legge hånd på Herrens salvede.»

Responsoriesalme

Sal 103 (102),1–2. 3–4. 8 og 10. 12–13
Omkved: Herren er nådig og barmhjertig.
Min sjel, lov Herren,
ja, alt hva i meg er, love hans hellige navn.
Min sjel, lov Herren,
glem ikke alle hans velgjerninger.
Han som forlater dine synder,
som leger dine sår.
Han som løser ditt liv fra graven,
som kroner deg med miskunn og godhet.
Barmhjertig og nådig er Herren,
langmodig og rik på miskunn.
Han gjør ikke med oss etter våre synder
og gjengjelder ikke våre misgjerninger.
Så langt som østen er fra vesten,
skiller han oss fra våre synder.
Som en far forbarmer seg over sine barn,
forbarmer Herren seg over dem som frykter ham.

2. lesning

1 Kor 15,45–49
Som vi har båret den jordiskes preg, slik skal vi også preges av den himmelskes bilde
Brødre, det første menneske, Adam, ble skapt som «et levende vesen», men derpå kom den nye Adam, som et livgivende, åndelig vesen.
(Altså ikke slik at det åndelige liv kom først, nei, først det naturlige, deretter det åndelige.) Det første menneske stammet fra jorden og var dannet av muld, den annen var fra himmelen. Den jordfødte Adams barn er som han av jord, men den himmelske Adams sønner får del i hans himmelske liv.
Som vi da har båret den jordiskes preg, slik skal vi også preges av den himmelskes bilde.

Halleluja

Joh 13,34
Halleluja. Et nytt bud gir jeg dere, sier Herren.
Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. Halleluja.

Evangelium

Luk 6,27–38
Vær barmhjertige, slik som deres Far er barmhjertig
På den tid sa Jesus til sine disipler:
«Til alle dere som hører på meg, sier jeg: Elsk deres fiender, gjør vel mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere, be for dem som behandler dere ille. Når en slår deg på kinnet, så vend det andre til; om en tar fra deg din kappe, la ham få kjortelen med. Gi til enhver som ber deg, og tar noen fra deg hva ditt er, krev det ikke igjen! Hva dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal dere gjøre mot dem.
Om dere elsker dem som elsker dere, hva takk fortjener dere vel for det? Til og med synderne elsker når de selv blir elsket. Og om dere gjør vel mot dem som gjør vel mot dere, hva takk fortjener dere vel for det? Selv onde mennesker gjør det samme. Og om dere låner penger ut til folk dere håper å få dem igjen av, hva takk fortjener dere vel for det? Også syndere låner ut til syndere, for å få like meget igjen.
Nei, elsk deres fiender, gjør vel mot dem og lån ut til dem uten å vente noe igjen! Da skal dere få stor lønn; da skal dere være Den Høyestes barn. For han er god mot de utakknemlige og onde.
Vær barmhjertige, slik som deres Far er barmhjertig.
Døm ikke, så skal dere ikke selv bli dømt! Fordøm ingen, så skal dere ikke selv bli fordømt, men ettergi, så skal dere selv få ettergitt! Gi, så skal dere få, og det et godt mål, et rystet og stappet og toppfullt fange. Men med det mål dere bruker til andre, skal det også bli målt opp til dere.»

KOMMENTAR:

Liturgiske tekster trenger en belysning, kontekst, vinkling. Vi må alltid prøve å gå dypere i teksten, for å kunne finne hva som står bak historiene og hva som binder dem sammen. Det er mange gode kommentarer til Bibelen på nettet, eller i bøker. Uten å studere, meditere, „tygge” på tekstene, kan ordene miste betydning og vi miste lysten til å leve som kristne.

Av den Hellige Ånd får du gnisten, men det er du som skal gjøre opp ilden.

La oss se på dagens lesninger sammen:
Mye i dag dreier seg rundt et av dogmene som er avgjørende for vår teologiske formasjon og forstand. Det er dogmet om menneskets frie vilje. Det er det som åpner opp muligheten for oss til å svare på Guds kjærlighet slik som bare frie skapninger kan gjøre det.

Det fins ikke kjærlighet uten fri vilje:
Det har vi hørt om fra Jesus Kristus mange ganger. Kristus ga sitt liv for oss av egen drift. Han ble ikke tvunget til det.

Lesninger:
I en annen versjon, i kap. 24 av den samme historien, leser vi at David hadde 600 menn, mens Saul hadde 3000. David og Abisjai snek seg til hæren om natten, og – som Abisjai sa til David: ”I dag har Gud gitt fienden i din hånd”
Det er på en måte et bilde av en rettferdighet som kommer uventet og umerkelig, som en tyv på dem, som sover på deres onde planer.

Saul er den som vil TA LIVET av David.
David er den som SPARER Sauls liv.

Som årsak for å spare Saul, sier David: ”Hvem kan ustraffet legge hånd på Herrens salvede”
Teksten sier oss ingenting om HVORFOR David snek seg om natten til Sauls leir, hvis det ikke var for å drepe ham. Han og Abisjai risikerte jo sitt eget liv, hvis de ble tatt på fersken.

Det David gjorde, kan tyde på at nøkkelen til å forstå historien er fri vilje og valget Gud ga ham for å prøve hans hjerte. David sier: ”Herren lønner den som er rettferdig og trofast. For det var Herren som ga deg i min hånd i dag, men jeg vil ikke legge hånd på Herrens salvede”
Senere, i 25. kapittel, velsigner Saul David, og det er de siste ordene som faller mellom de to. Avstanden mellom dem har ikke minket: de ble aldri venner.
De var som ”øst og vest”. Men de var forenet etter Guds lov.

Her er det et svar på hva tilgivelse er: å tilgi krever ikke at du blir enig med den andre. At du skal tro på det han tror og gjøre det den andre gjør. Å tilgi er å respektere Guds ord om ikke å fordømme.

Adam var den som har MOTTATT liv.
Kristus er den som HAR GITT det.

Det gamle mennesket i oss, Adams arv, krever rettferdighet, og vil ha respekt, belønning, og til og med hevn.
Det er rettferdigheten i følge det gamle mennesket, den gamle kroppen: ”øye for øye og tann for tann”
Det nye mennesket, Jesus Kristus, åpner et annet perspektiv, et himmelsk perspektiv, men det må sies at det er mer enn en invitasjon fra Hans side. Det er et KRAV: det er ifølge Lukasevangeliet rett og slett et krav. Men hvis det er et krav, hvor er det da plass for friheten til å velge?
Jo, det er plass for valg, det sies like før:
”Til alle dere som HØRER på meg, sier jeg: Elsk deres fiender”
Nå er spørsmålet hva det betyr å høre på Kristus, å være hans disippel.

”Den som hører Guds ord, og tar vare på det”

En kristen kan ikke høre uten å gjøre.
Satan i Bibelen er sammenlignet med en slange. Fra biologien vet vi at slanger ikke har noen hørsel: de oppfatter lydbølger ved å kjenne vibrasjoner i kroppen som har kontakt med jorden. Derfor er det heller ikke mulig for Satan å høre dine tanker, men – som en dyktig observatør – konkluderer han ut fra dine reaksjoner og gjerninger hva dine svake punkter er: hva du er redd for, eller, hva du har lyst på. Men han kan ikke høre. Det er på en måte falne englers natur: at de ikke vil lytte. Det vil si: de nekter å være LYDIGE.

Det er kanskje derfor Saul ikke hørte David og Abisjai stå og snakke ved hans seng: at det var resultatet av hans mangel på lydighet mot Gud: vi husker, at ikke bare Saul var Guds salvede. David var jo Guds utvalgte, han og!

Det var sannsynligvis også årsak til Sauls sjalusi og lyst til å ta hans liv: for å rydde av veien konkurranse, forbli den fremste.
Og det er det som sannsynligvis skaper så stor avstand mellom de to: deres forhold til Gud som viser seg i deres lydighet.

Adam BLE SKAPT av Gud, mens
Kristus BLE FØDT av Gud.

Avstanden mellom det som ble skapt og det som ble født kan ikke gjennomskues.

Derfor er hypostatisk union – det vil si – Jesu Kristi to naturer som ikke er blandet og ikke adskilt, et evig tegn på Guds miskunn for hans folk: et tegn på Hans uransakelige og ubegrunnede kjærlighet til oss og alt som lever.
I dagens evangelium opplyser Kristus oss om denne avstanden mellom Adams kropp og Hans egen. Han viser oss hva som må gjøres for å være der Han er.
I forrige uke hørte vi om «de fattige», om Kristi disipler som gjorde seg fattige for Kristi navns skyld.
I dag er det de fattige som skal gi og låne uten å håpe og få noe igjen.
Hvordan kan du låne hvis du ikke HAR noe?

Det var ikke uvanlig med tiggere i Jesu tid, og mange bønder måtte låne penger for å kunne så.

Det mennesket som aldri har måttet låne penger for å kunne kjøpe det mest nødvendige, ha tak over hodet, vil ikke ha lett for å forestille seg hvordan det er å havne i dens slags situasjon. Når du ikke bare ikke har noe, men når du også er i hendene til den som ga deg lån. Det er ikke så lett å bevare din ære, ha et godt selvbilde, føle seg suveren og elske Gud: Spenninger går rundt som brølende løver, usikkerheten øker frustrasjonen og utløser alt det negative i ditt hjerte. Salige er de som har bestått den slags prøve. De som har klart å løfte hjertet og lovprise Gud, uansett, under alle forhold.
En tigger i det jødiske Palestina var en som var i nød og ikke i stand til å arbeide selv.

Det er også disse som ikke har noe å rose seg av foran Gud.

En tigger – og det kan vi se i Oslos gater – ser ikke ut til å ha noe annet enn TID.
Det er paradokset som er en del av Guds pedagogikk: at Gud ikke forventer av oss store ting. Han vil helst GJØRE store ting for oss.
Men det Gud forventer av oss er det som tiggerne har: TID.
Det er nettopp denne delen, den beste del Maria valgte: å være med Gud, lytte til Han, ha tillitt til Han på tross av alt.
Det er også det mystikerne minner oss om: Spesielt de som forble fattige i store prosjekter i Guds navn. Fattige av fritt valg. Deres eneste testamente og arv var en vilje, valget å bli fratatt alt for Kristi navns skyld.

Resyme:
David sier oss i dag at Guds veier ikke er menneskets veier, og – at vi alltid kan velge mellom våre egne konklusjoner basert på naturens lov, eller velge det overnaturlige: Guds lov.

Apostelen Paulus minner oss om, at våre liv er en vandring vi begynner som Adams barn, og ved dåpen er vi kalt til å etterligne Kristus.

Jesus oppmuntrer oss til det som står over våre naturlige, menneskelige evner: forbli fattige foran Gud. Ta ikke hevn, forbli åpne: bare den som har åpne hender kan få. Men det er også den som kan miste: han risikerer alltid at han kan miste.
Det å slå noen på høyre kinn var den største fornærmelse i denne kulturen. Jesus har vist oss hvordan det skal tas imot, hvis vi vil etterligne Ham.

”Vær barmhjertige slik som deres Far er barmhjertig”
-Det vil si, det skal være en barmhjertighet som har sitt utspring i riktig dømmekraft og sunn teologi.

For eksempel: Gud viser oss barmhjertighet i Skriftemålets Sakrament ved å TILGI våre synder, IKKE rettferdiggjøre dem.

Slik lærer vi oss å være barmhjertige som Vår Far: ikke ved å unnskylde våre og andres gjerninger, men ved å tilgi:
Slik David har tilgitt Saul:
Det har befridd dem begge fra syndens lenker.

Den falske barmhjertigheten som unnskylder alle synder er ikke Guds barmhjertighet. Det er den ondes felle.
Vær kloke!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s