6. alm. uke, søndag (år C)

1. lesning

Jer 17,5–8
Forbannet være den som setter sin lit til mennesker; velsignet være den som stoler på Herren.
Så sier Herren:
Forbannet være den mann som setter sin lit til mennesker, som støtter seg til svake skapninger og vender seg bort fra Herren. Han er som en busk i ødemarken; han får ikke se at lykken kommer, men holder til i tørreste ørken, på saltholdig jord, der ingen bor.
Velsignet være den mann som stoler på Herren og setter sin lit til ham. Han er lik et tre som er plantet ved vann og strekker røttene mot bekken. Det frykter ikke når heten kommer, men står der med løvet grønt. Det sturer ikke i tørketider og holder ikke opp med å bære frukt.

Responsoriesalme

Sal 1,1–2. 3. 4 og 6
Omkved: Salig den mann som setter sin lit til Herren.
Salig den som ikke følger de ugudeliges råd
og ikke vandrer syndens vei,
som ikke sitter i spotteres lag,
men har sin lyst i Herrens lov
og grunner på den dag og natt.
Han er lik et tre plantet nær rinnende bekker,
som gir sin frukt i rette tid og ikke står med vissent løv.
Alt hva han gjør,
det får han lykke til.
Men slik går det ikke dem som er uten Gud.
De er lik agner som spredes for vinden.
For Herren kjenner veien der de rettferdige vandrer.
Men veien som de ugudelige velger, fører til undergang.


2. lesning

1 Kor 15,12.16–20
Er Kristus ikke oppstanden, er deres tro en illusjon
Brødre, hvis det da er dette vår forkynnelse går ut på, at Kristus er oppstanden fra de døde, hvordan kan det så hete blant noen av dere at ingen oppstår fra de døde?
Hvis de døde ikke oppstår, da er heller ikke Kristus oppstanden. Og er Kristus ikke oppstanden, er deres tro en illusjon, og dere er fremdeles bundet av synden. Da er også de som er døde i Kristus, fortapt. Er det bare for dette liv vi har satt vårt håp til Kristus, da er intet menneske mer å beklage enn vi.
Men nå er Kristus oppstanden fra de døde, som livets førstegrøde blant dem.

Halleluja
Luk 6,23ab

Halleluja. Gled og fryd dere,
for en stor lønn venter dere i himlene. Halleluja.

Evangelium

Luk 6,17.20–26
Salige er dere fattige. Ve dere rike!
På den tid gikk Jesus sammen med de tolv ned fra fjellet og ble stående på en slette. Der var det samlet en stor mengde av hans disipler, og en stor skare av folk fra hele Judea og Jerusalem og fra kystlandet ved Tyros og Sidon.
Da så han opp, festet blikket på sine disipler og sa:
«Salige er dere fattige, for Guds rike hører dere til.
Salige er dere som nå sulter, for dere skal få spise dere mette.
Salige er dere som nå gråter, for dere skal få le.
Salige er dere når menneskene hater dere, når de bannlyser dere og spotter dere, når de skyr dere som frafalne for Menneskesønnens skyld.
Gled dere da og dans av fryd, for en stor lønn venter dere i himmelen. For det samme gjorde deres forfedre med profetene.
Men ve dere rike! for dere har alt fått deres trøst.
Ve dere som nå er mette, for dere skal komme til å sulte.
Ve dere som nå ler, for dere skal komme til å sørge og gråte.
Ve dere når alle taler vel om dere, for det samme gjorde deres forfedre med de falske profeter.»

KOMMENTAR:

For 4 år siden, den 15. februar 2015, ved stranden i Libya, ble 21 koptiske kristne halshogget av Daesh. De ble ikke drept fordi de var store kriminelle og en fare for menneskeheten.

De ville bare ikke fornekte det de trodde på:

at Jesus Kristus er Guds Sønn, at Han kom til verden født av en kvinne, ga sitt liv for oss og oppsto fra de døde.

Ikke i gamle dager, altså. Det har skjedd her og nå, i den verden vi lever i: i våre dager, da Sannheten ofte blir halshogget av den såkalte ”snillheten”: det vil si ikke ekte dyd, men en slags redsel for å være annerledes, bli dømt for å tenke selvstendig, være fri i våre valg, eller mistenkt for å ikke være tolerant.

I sin berømte appell til unge kristne, sa Jim Caviezel:
”You are not born to fit in, but to stick out!”

Kristendommen er ikke en ”fit in” religion, selv om mange har lyst til å forandre på det. Kristendommen er den eneste religion hvor Gud ga sitt liv for sitt folk, og – på en måte – venter av oss at vi skal kunne gjøre det samme for Ham:
”For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det” (Matt 16, 25).

Kristendommen er av natur revolusjonær: den snur alt i ditt liv på hodet så snart du sier: ja, jeg tror.
Det er som å utløse dominobrikkenes bane: du settes på prøve gang på gang og det er ditt daglige liv. Skjer det ikke, er det noe galt med din tro.

Utrykket ”jeg tror” sier ikke automatisk at du er en kristen. Du begynner å leve som kristen når du bekjenner din tro.
Det er slik vi synger: ”Gud, jeg tror og fast bekjenner…” Det henger sammen.
Som Apostelen Paulus sier: ”tro må vise seg i gjerning”.

Hovedmotivet i dagens lesninger er velsignelser, men med forbannelser som motvekt. Det er ikke bare velsignelser som har betydning. Det har også forbannelsene.

Jeremia begynner med forbannelser, og avslutter med velsignelser.
Kristus vender perspektivet: Han begynner med velsignelser, og avslutter med forbannelser.
Så leser vi hos Jeremia: ”Forbannet være den mann som setter sin lit til mennesker.”
Som svar til det leser vi i responsoriesalmen: ”Salig den man som setter sin lit til Herren”, og gjenklang av det møter vi i Jesu første Ord i Evangeliet i dag:
”Salige er de fattige, for Guds rike hører dere til”

Fattige.

I historiske og kulturelle kommentarer finner vi en interessant vinkling:
at bak ordet ”fattige” i Lukasevangeliet, og ”fattige i ånden” hos Matteus, ligger sannsynligvis det samme arameiske ord.

Hos noen jøder fungerte ordet ”fattige” som synonym til ”from”: det var også fordi fromme var tynget og satt på prøve, siden de trodde på Gud og ikke stolte på seg selv. De som kalte på Gud i deres nød og var klar over at alt kommer fra Ham.

Vi vet at de som sluttet seg til Kristus først måtte gi avkall på det de eide. Og ikke bare de materielle goder: men alt som kunne sikre deres liv, alt det de hadde å leve av. Det var på en måte det første trinnet de måtte ta for å bli Kristi disipler.

Jesu tale virker som vekt: det Han legger på velsignelses side, tilsvarer forbannelser på den andre siden. Det vil si: ikke bare gode gjerninger har sin betydning, sin tyngde, men også dårlige gjerninger. Alt har sin vekt, og synder slettes ikke ut automatisk.

Jesus er ikke snill. Ikke rund i kantene en gang. Men Han er ”mild og ydmyk av hjertet” samtidig. Hvordan er dette mulig?
Jesus, Sannheten, plasserer oss som innekatter mellom ild og vann og ber oss om å velge:
Nå må du finne ut igjen, hvem du er. Når du en gang har valgt å være kristen, må du velge det hver dag. Hvis du var innekatt før du møtte Kristus, må du nå grave frem den du virkelig er: den frie og ville katten som ikke er redd for å klatre høyt, jage vekk hunder som er fem ganger større, vandre i mørket, stikke hodet i slangens hule, og ikke mjaue for å få klapp og kyss fra omgivelsene.

En som velger Kristus, velger omvendelsens vei resten av livet: det er ikke Kristus som skal tilpasse sin Lære til oss, men vi som skal be Ham om å kunne leve våre liv slik Han har befalt oss. Derfor er det så viktig: ekstremt viktig i våre dager å vite hva og HVEM du står for: slik at ”de nye lærene som dukker opp” ikke skal kunne fange deg med deres glatte ord, for ”hjertet må finne sin styrke i nåden alene”.
Hvis Kristus velger å bruke utrykket ”ve dere”, er det ikke for å dømme oss, men for å riste av oss det verdslige. Det er nettopp for å spare oss, advare og vise oss veien til omvendelse.
Falske profeter var og er alltid spesialister i sosiologi: de kan alt om det som kan kile menneskers ører, og lokke med et komfortabelt liv uten prøvelser.

Men å si det som må sies, vil alltid skaffe deg uvenner og utsette deg for hat, utløse massiv tras fra dem som vil være mer barmhjertige og forstandige enn Gud selv.
Som noen har sagt det: ”Satan er menneskets beste venn: han har så stor forståelse for dine svakheter at han vil tillate deg alt.”

Det som er ganske interessant, er at Jesus i dagens evangelietekst bruker ordet ”frafalne”:
”Salige er dere når menneskene hater dere, når de bannlyser dere, og spotter dere, når de skyr dere som FRAFALNE for Menneskesønnens skyld”
Ordet ”frafalne” tyder på, at det er de som først var ”med”. De var en del av noe.
Kunne dere tenke dere at det kommer en tid, hvor de som vil etterligne Kristus i alt og ikke modifisere Hans Lære, blir minoriteten i Kirken? At det er nettopp de lærde som har korsfestet Kristus og som selv vil miste veien og lære de andre feil? Det finns en advarsel i dagens andre lesning: les den igjen og finn ut selv hva som er kjernen i vår tro.

For 20 år siden kom ensyklikaen ”Fides et Ratio”, som først og fremst var adressert til biskoper.
I denne encyklikaen skriver Johannes Paul II om det store behovet for fornyelse av katolsk filosofi som er basert på St. Thomas Aquinas ”værens-filosofi” /philosophy of being/
Paven påpekte at feil filosofi, føder feil teologi.
Feil teologi føder feil formasjon av prestene. Prester med mangelfull opplæring, og i sin tur; folk som til slutt havner i åndelig og intellektuell usikkerhet og forvirring.

Pave Benedict XVI har snakket til sine landsmenn om behovet for å skille seg fra det verdslige: det er ikke for å slutte å leve i verden, men ikke la seg farge av den.
Det han sa var at materielle forbindelser med verden blokkerer og paralyserer bekjennelse av vår tro. At kristne må være FRIE i deres valg.

For fire år siden valgte 21 ekte kristne FRIHETEN:
”For meg er livet Kristus, og døden en vinning.”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s