Noen tanker om Teresa av Jesusbarnet og det hellige Ansikt.

Lille Teresa er en helgen for vår tid, for våre bekymringer og det vi strever med akkurat nå i Kirken.
Hun viser først og fremst at Kirken var og er og skal være inkluderende, ikke ekskluderende. At alt er enklere enn det vi tenker, at alt er tilgjengelig for dem som vil, og ennå nærmere for dem som vil etterligne Jesus Kristus i alt.

De som ble kjent med Teresa har kanskje en felles erfaring: at hun er en av de helgnene som føles veldig nær, menneskelig, samtidig som alt det hun formidler handler om alvorlige ting. Hun er jo karmelitt, men drakten virker på henne som om den var for liten til å kunne romme alt det hun er og vil være. Hun er en helgen som treffer mennesker fra alle kanter: store teologer, ateister, prostituerte, unge og gamle, fattige og rike. Karmelittordenen var for henne som en skole hvor Kristus selv, gjennom mennesker og hendelser, var hennes Lærer. Hennes vei er som en gjenklang av Apostelen Paulus hymne om Kjærlighet: påminnelse til oss alle hva dette dreier seg om.
Teresa ble ikke bare forelsket i Kristus: hun ønsket å etterligne Ham. Det er alltid det eneste bevis på om vi elsker eller er forelsket: de som elsker, ønsker å forenes med den de elsker i alt.
Kristi ord fra Korset var ”- jeg tørster”. Teologer forklarer betydningen av disse ord som tørst etter å GI kjærlighet. Det var også Teresas erfaring: at ingenting brenner mer enn avvist kjærlighet. Hun beviser med hele sitt liv, at alt er for ingenting å regne, hvis ikke drivkraften er å åpne seg fullstendig for kjærlighetens ild: det koster. Det må koste. For prisen betalt for hver og en av oss var Kristi dyrebare blod.

Teresas skrifter er ikke det enkleste man kan lese. Ikke fordi det hun sier er for komplisert, men nettopp fordi det er så enkelt. Alle kan forstå og prøve å ta det i bruk. Men om noen forventer lange teologiske betraktninger av henne, som skal gi brennstoff bare til hjernen, så finner de det ikke. Teresa regnes som en av kirkelærerne, og hun fikk sin «doktorgrad» uten å ha skrevet en avhandling. Det var hennes liv her på jorden det gjaldt.
Både: doktorgrad og utnevnelsen til skytshelgen for misjonen ble tildelt henne post mortem, det vil si: i den for henne mest arbeidsomme tid, som hun selv profeterte. Jeg vet ikke om det finnes en helgen like grådig som henne: hennes grådighet er å vinne så mange som mulig. Her er hun i slekt med Paulus. Men hun går ett skritt videre: hun leter etter Guds barn alle steder der hvor andre kanskje ikke våger å gå. Hun kaller Nietzsche for sin ”lille bror” og ber for ham. Ingenting kan slukke Kjærligheten, elvene kan ikke skylle den bort (jfr. Høysangen, 8,6-7). Ja. Nettopp.

Tross hennes blomstrende, ofte infantile språk, er hun realist. Hellig pragmatiker. Vi må ikke glemme at hun dør bare 24 år gammel.
En av hennes favorittbøker var ”Kristi etterfølgelse” av Tomas a Kempis. Jeg nevner det av en grunn: Hun har ikke lest den. Hun kunne sitere den utenat. Det sier mye om hennes natur, evnen til å engasjere seg, ta det hun tror i, på alvor. Det er også det vi mangler i våre dager: engasjement. Å ta på seg dåpens drakt er noe behagelig og lett. Trappene begynner litt senere, når melken er drukket opp og Gud vil skifte føde: å engasjere seg betyr å gi noe. Vie sin tid, sitt liv, sine talenter. Gi avkall også på det som er godt i våre liv. Å prøve å unngå synd er ikke nok for å være katolikk. Alt dreier seg om DIN relasjon med Gud. Du kan lese mye om Gud uten å ha møtt Ham, og du kan møte Gud uten å ha lest noe om Ham.

Teresa lærer oss noe veldig viktig. Om INTENSJON. Det er også felles trekk i de fleste mystikernes lære: at ALT har betydning og INGENTING er for lite for Gud. Han ser med akkurat samme interesse på alt som har sitt utspring i kjærlighet, som ble født i ditt hjerte. Det er som ilden som konsumerer både kubber og fliser med samme kraft. Og et lite stykke ved kan gi mer gnister, lys og varme, enn et stort ett som ikke er godt tørket.
Det sies at gode gjerninger er som bølger som går gjennom hele himmelen, helt til Guds Trone. Du har sett bølger: du har sett at når de fødes, blir de nesten usynlige. Det er også de perfekte bølger for surfere: ikke de høyeste, men de små, lange bølger som kan bære surfere lenge på sjøens overflate.
Teresas ”lille vei” er motgift for nåtidens hovmod. Den verste type av hovmod: intellektets hovmod. Hun var ikke interessert i å spekulere i Guds eksistens, spekulere om det ene eller det andre. Hun vil være i konstant DIALOG med Kristus. Ikke, som i dag: JEG vet, JEG tror, JEG synes, ETTER MIN MENING. Hun spør og vil lære av Gud. Som barn.
Og det er slik, at når barnet er lydig og følsomt, vil foreldrene gjerne dele med barnet det mest dyrebare de har.
Ulydige barn får aldri opprette et kjærlig forhold med foreldrene. Barnets ulydighet dytter ofte foreldrene over i politimannens rolle. Forhold som ikke er basert på tillit og ansvarlig frihet er en karikatur av det som skulle ha vært livets konsistens: relasjoner.
Derfor sier Gud at Han ikke vil ha gaver fra deg, men et rent hjerte er det eneste offer som er Hans kjærlighet verdt: hva er det rene hjertet.
Det sies om sjelens hjerte. Det er det Kristus nevner når Han snakker om menneskets hjerte som rommer all slags svik.
Det hjertet er sentrum for vår moralske vurdering, vår VILJE. Det er sjelens hjerte. Ikke noe annet. DU bestemmer. DU faller, DU blir reist opp. DU bestemmer deg for å gjøre det gode eller det onde. Her trengs ditt engasjement. Her snakker vi om alvor: om bestemmelser som ofte skal ha langvarige konsekvenser: ikke bare i det livet du går gjennom NÅ, men også det som venter deg i Himmelen.
Sjelens hjerte er det sentrale stedet: her møter vi Gud ansikt til ansikt ved alle våre valg, men fremdeles ser vi Ham ikke: ikke fordi Hans eller vårt ansikt er tildekket, men fordi vårt hjerte må styrkes i TRO, HÅP og KJÆRLIGHET.
Vår FRIE VILJE er den viktigste disposisjon i hele eksistensen. Ikke gjennom følelser som vi ikke har kontroll over, men gjennom FRIE VALG bekjenner vi Gud, viser Ham, som Job, som Jesus, som Hans etterfølgere, at ja, vi ELSKER.
En av de tingene vi kanskje frykter mest, er å bli regnet for en som ikke vet, ikke kan, ikke forstår. Det er bare de ydmyke som er i stand til å SPØRRE om noe. Vi reflekterer kanskje ikke så mye på det, men det er nettopp denne evnen: å kunne stille spørsmål, som gjør oss til mennesker, som kan utvikle seg så lenge vi lever. Dyr trenger ikke å spørre. Gud vet alt. Mennesket…?
Menneskehetens historie er bygget på store og små spørsmål: slutter du å spørre, slutter du å bygge. Utviklingsprosessen stopper. På en måte: ved å slutte å stille spørsmål, forvrenges vår natur.
Og hvem har tusenvis av spørsmål? Jo, det er jo barn.
Spørsmål er mer enn nysgjerrighet. Det er et dypt ønske om å få et bilde hvor alt henger sammen, faller på plass. For å få ett – hvis ikke perfekt, så iallfall harmonisk bilde.

Jesus er en rabbi: Han var der for apostlene, for å svare på deres spørsmål. Og en rabbi elsker å bli spurt. Ofte som svar stiller Han et annet spørsmål: for å lære andre å tenke selv, å trekke konklusjonene ut av det de har inne i sine hjerter.
I Lukasevangeliet 9, 44 leser vi, at når Jesus profeterer om sin død, våget ikke disiplene å spørre hva Han mente. De våget ikke. Noen ganger våger ikke familien å spørre hvordan det egentlig går med den kreftsyke pasienten, for de kan høre diagnosen og det blir ingen fluktmuligheter fra situasjonen: noe de ikke er klare til å ta imot ennå, gå gjennom. Å være som et barn er også å ha den tillit som virker OVERNATURLIG. Denne tilliten som bærer med seg Håpet. Ikke vårt dødelige håp, men et Håp som har sine røtter i Gud. Tilliten som gir oss mot til å spørre og høre både det vanskelige og til og med det verste.
Vi leser at apostlene holder munn fordi de ikke våger å spørre Jesus hva Han mente. Men bare en setning etter, i Lukasevangeliet 9, 46, lurer de på hvem er den største blant dem. Dette her er nesten en beskrivelse av hva onde tanker gjerne vokser på: det er når vi slutter å spørre, men prøver å kalkulere på egen hånd.
Å ha den frihet som trygge barn har: å stille spørsmål til en Lærer i den tro at det bare er slik man får et svar. Å våge å dumme seg ut, føle seg mindre enn du har tenkt at du var. Føle at du er VIRKELIG så liten, at ditt liv veier som et pust. At det eneste sikre du kan eie, er din TRO. Ikke fromme følelser, men TRO. Slik Lille Teresa har erfart dette på slutten av sitt liv, da Guds nærvær ble fratatt henne: det siste offer hun ga for folk som ikke har tro.

Et barn har ikke skaffet seg så mye intellektuelle goder, at det kan frykte å miste dem. Derfor er det vanskelig for de rike å komme til Himmelens Rike. Er det ikke det? Det vi mennesker ofte frykter er psykiske sykdommer som kan redusere oss, vårt sinns kapasitet.
Men hva med den høyere intelligens vi har? Hjertets intelligens? Er det ikke nok for oss som tror og bekjenner at kjærlighet er evighetens substans og mål?
Ofte er det slik at vi ikke spør Kristus av andre og ganske primitive grunner: vi er redde at Han kunne SVARE. Og vi vil ikke høre det Han har å si, for – som regel – et Sannhets pust fra Hans Munn velter våre sandhus og viser oss alt det vi ikke har lyst å se på og innrømme.
Å være mindreårige i Guds lys kan virke som en hemsko for oss så lenge vi ikke er i stand til å feire det at vi sannelig er barn, at våre planer og tanker ikke er så intelligente og smarte som vi har tenkt, at bare gjennom YDMYKHET får vi ALT, og så – tilsvarende: mister vi alt ved mangel på den.

”Han har ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv for de mange”
De to ting: å tjene og å gi sitt liv, henger alltid sammen.
Det forstår Teresa så godt: at en som vil etterligne Kristus, må etterligne Ham i alt –
Det er en lang prosess i mennesket: å vende oss fra våre behov, ikke nødvendigvis egoistiske, og se den andre.
En tjener som ofrer sine tjenester mot betaling, leser vi i Evangeliet, hater sin herre. Bare den som er fri fra seg selv kan lære å etterligne Kristus: du finner ved å miste. Ikke en annen vei.
Kristus hadde alt mens Han var hos Faderen. Han har kommet til verden ikke for å vise sin makt, men ”for å tjene og gi sitt liv for de mange”. Vi som har mange ambisiøse planer, ønsker, drømmer… har ikke lett å forlate det vi betrakter som det høyeste gode i livet, og stille seg til tjeneste. Det er så mange folk i verden som ga opp karriere, for å bygge trygge omgivelser for sine barn. Eller: måtte bare stille opp der det trengtes, uten å bli sure og misfornøyde resten av livet. DET er Kirkens helter og hellige, DET er disse som bærer Kirken videre: de som vet hva det betyr ”å gi sitt liv for sine venner”.
Ekte, Kristi-inspirert tjeneste har den dype klang av kjærlighet i seg.
Kjærligheten bøyer seg foran sine barn og løser deres sko. Uten tvang, frivillig, av egen drift. Ofte: mot sine egne følelser. Det er den vinkling som er helbredende for vår tid, hvor den nye, usikre, men krevende gud heter ”jeg”.

Det som er så spesielt med Teresas lære er, at hun ikke sier HVA vi skal gjøre for å komme Gud nærmere, men HVORDAN. Hun har sett at fuglene bygger et rede av det de finner, og ingenting er for lite som byggmateriale, hvis bare INTENSJONEN er til stede. Teresa gir oss ikke anbefalinger og råd i den forstand, at det ene eller det andre kall er bedre eller mer verdt i Guds øyne. Selv var hun veldig bestemt på å leve sitt liv som karmelitt, men det er ikke noe hun knytter til det hun vil lære bort: hennes ”lille vei”-prosjekt kan gjennomføres av absolutt alle.

Teresa er et barn med stor ”appetitt”: hun vil ha alt, gi alt og hun lar ikke være å si det rett ut.
Temperamentet hos de forskjellige varierer, slik matlysten. Men det som er felles for alle er, at uansett hvor mye de spiser, så spiser de for å bli mette. Derfor er det helt klart at alle mennesker har lyst på Kjærlighet, at det ikke fins unntak her med mindre de er syke.

Teresa feirer sin natur, hun feirer det at hun er sulten på kjærlighet: at avgrunn kaller på avgrunn i hennes hjerte, at hun ble syk av kjærlighet, rett og slett. /Høysangen 2,5.
Folk som er forelsket virker ofte infantile, naive og lite ”til stede”. Men en ting vet de: at ”kjærlighet er sterk som døden” og ingenting kan sammenlignes med det de erfarer. Som Johannes av Korset sier: den som elsker vil gjøre seg mindre fremfor den den elsker. Kjærlighet ønsker å tjene. Kristi-inspirert tjeneste er den fullkomne tjeneste, hvor du gir ditt liv uten tvang, hvor du ikke lenger er redd for å miste det du har tatt imot som ditt en gang, og nå vil du gi det tilbake, til Skaperen, i tjeneste. Den slags overgivelse kan etableres bare i en levende relasjon med Gud.
Lille Teresa viser veien, hvordan ”be alltid”, slik Jesus ba oss om: Han som er BØNNEN, den evige bønn i seg selv. ALT kan bli til en bønn, transfigureres til en bønn, ved INTENSJON.
Igjen: hovedmotiv i Teresas beskjed til oss er – at hellighet er FOR ALLE. At det som er avgjørende er alltid INTENSJONEN.

Vi ble så vant til å kalle Teresa av Lisieux for den Lille Teresa av Jesusbarnet, at vi glemmer at hennes fulle klosternavn lyder: Teresa av Jesusbarnet og det hellige Ansikt. Hvorfor skulle det være så viktig? For Teresa har ikke valgt å gjøre seg liten som et barn for å unngå vanskelige spørsmål, eller konsekvensene av hennes voksne valg, eller: gjemme seg bort fra ansvaret. Teresa vil etterligne den lille Jesus for å kunne kjenne Ham igjen som voksen. Kjenner du noen fra den tid dere har lekt som barn, så kjenner du denne person mer enn andre.
Teresa hadde stor kjærlighet for den fremstillingen av Kristi Ansikt som blir kalt for Vera Ikon, det vil si, fremstillingen av Kristi ansikt som Veronika har fått avtrykk av under Via Dolorosa, korsveien, i kulminasjonen av Hans lidelse for oss. Teresa har selv malt et bilde med det motivet, for å kunne huske at hun alltid beveger seg i Ham, ved Ham, med Ham, under Hans blikk. Vi vet at hennes favorittbibeltekst var tatt fra Jesaja, 53, som beskriver Kristus som ”smertens mann”.
De to navn: av Jesusbarnet og Kristi Ansikt, beskriver hennes kall, viser helheten i det.

I følge Kristus: hvis dere ikke blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelens rike. /Matteus 18/
Altså: det å være et barn er IKKE et mål i seg selv. Det er et redskap.
For å se nærmere på det igjen: det er forskjell på hvordan barn og voksne opplever urettferdighet, lidelse, vold. Barn er hudløse. Ofte skjer det at forsvarsmekanismer slås på, men til det skjer, assosierer barn seg med lidende skapninger på en veldig direkte, åpen måte.
For å kunne gå i Kristi fotspor, særlig i Hans Lidelse i den grad som ikke bare gir deg data, informasjon, rent intellektuell forståelse av Kristi Offer, men slik at du blir kjent med Kristi Hjerte innenfra, la Ham transfigurere din tanke og sinn, du må selv bli Ham lik: din struktur må mykne, være modal som barnets sjel slik at den kan få ny form: modig som barnets sjel, enkel, sårbar, ”hjelpeløs og fattig”, men i Guds armer: for bare de som blir så små at de ikke kan stå på sine ben, bestemme for seg selv, bare de kan løftes opp i armer, ”settes på fanget og strykes på kinn”.
Så ja, Teresa oppmuntrer oss til å være som barn, men barn for Guds Åsyn. Derfor er det Kristus sier: ”hvis dere ikke blir som barn”. Det vil si: SOM barn, men ikke voksne barn.
Teresas lille vei er inkluderende, for den er mulig å ta i bruk for alle: derfor ble hun også kirkelærer: for hennes lære er meget praktisk og universell. Samtidig er den det ikke: du må være godt voksen i tro, og se livet på kort avstand for å kunne gjøre deg liten som et barn.

Helgnene er ikke til for at vi skal imitere dem. De er som veiskilt på veien til Gud for oss: Gud trenger ikke flere små Teresa’er, men Han ønsker at hver og en av oss vokser til det mål Han har gitt oss. Og en av de mest populære feil vi kan gjøre, skyldes falsk ydmykhet: at vi føler oss ikke verdig til å ta imot det Gud vil gi oss: det vil si: vårt kall til hellighet. Derfor er det også viktig å huske at helgnene samarbeider med oss, og ber for oss, men deres største, hvis ikke det viktigste, oppgave er å hjelpe oss å finne VÅR vei til Gud. Hagiografiske fakta skulle ha tent i oss ønsket om å følge deres eksempel i å etterligne Kristus, men hvordan dette skal skje, er Guds plan og våre bevisste og ubevisste valg.