En lunte.

”Ingen kan se Gud og leve”

 

Troens vei er som en lunte som ble tent i oss den dag vi fikk den. Troens tid er begrenset. En dag utløses eksplosjonen, og denne muren som skiller oss fra det evige liv faller.

Men før det skjer, hvorfor skal vi leve denne tiden i spenning, forventning, usikkerhet? Å se det brenne: denne tiden som er oss gitt, og om skal brenne ut. Jeg sammenligner ikke troen med et tent stearinlys, for det medfører ingen spenninger. Og vi kan nok sove i skinnet av stearinlys, men det Kristus ber oss om er: ”vær våkne og på vakt”. Troen, ja.

 

For én løper tiden for fort, for den andre altfor sakte. Det er fordi vi henger oss opp i det vi elsker, eller blir kjent med de lidelsesfulle sidene av livet.

Vi strever ofte med å være her og nå: der lunten – nåden brenner.

 

Å være generøs i det åndelige liv betyr ikke å kaste seg i alle retninger og gjøre alt og litt til, streve over våre evner.

Å være generøs i det åndelige liv er å sette alt du er til Guds disposisjon og ta imot både det gode og det onde der du er: å innse at Gud har lov å vise deg både daler og høyder, lede deg gjennom prøvelser for å styrke relasjonen mellom dere.

Hvis du har en venn, så vet du sikkert, at ingenting fletter deres liv sterkere enn å bære hverandres kors, gå gjennom prøvelsene sammen. Gud er din venn.

 

Vi vet, at vi ikke kan se Gud som Han ER: det ville ha vært å krysse grensen, å gå over på den andre siden, å dø.

Når Paulus forteller om sin erfaring om det evige liv ”i kroppen eller utenfor kroppen”, det er fremdeles en ERFARING og ikke ”å se Gud ansikt til ansikt”. Det er som en som betrakter korallrevets skjønnhet gjennom glassgulvet i skipet, men uten å dykke inn i den.

 

Alt i naturen følger en prosess av vekst og forandring: treet kan ikke bære frukt før blomsten har fullført oppgaven sin, og før det måtte treet kle seg i blomst, alle vekstprosessene måtte slå til og vekke treet etter vinteren.

I våre liv begynner alt der hvor det skal ta slutt en dag: i vinteren, i en ”passiv” vekst, der vi lærer av omgivelsene, fra foreldrene uten egne bevisste avgjørelser.

Gjennom våren og sommeren og høsten vokser vi og modnes og så avsluttes våre livsløp i vinteren igjen: der lærer vi passiviteten på nytt. Bare at nå må det være vårt bevisste valg. En stor del av opplæringen blir smertefulle erfaringer av maktesløshet. Derfor: å lære seg overgivelse underveis er ikke bortkastet: ”Jeg skjønner mer enn alle mine lærere, for jeg grunner på dine lovbud, Jeg har mer innsikt enn de gamle, for jeg tar vare på dine påbud.” /Salme 119/

 

Snart er vi gamle, men det er ikke noe som gjør oss fortjent til å se Gud ansikt til ansikt. Mange prøver å unngå aldringsprosessen også på det åndelige område: åndelig silikon er ikke noe uvanlig. En åndelig form for silikon er ”å føle at man er nyttig”: så lenge du kan gjøre noe, fortjene deg plass i himmelen, så er det greit.

Men det er helt motsatt vei i forhold til Kristi lære, å prøve å ETTERLIGNE Ham i alt. Først og fremst: i korset.

 

Å bære sitt kors er ofte å bære TOMHET. Og jeg vil påstå at det er det tyngste en kan få på skuldrene sine: det at du ikke GJØR noe, men at det du gjør bare skulle mangle, at du sannelig er en unyttig tjener. Alt det du gjør skal bare fullføres. Du tjener ingenting på dine gode gjerninger, for ”mennesket kan ikke kjøpe seg fri”.

Å være pliktoppfyllende her er altfor lite. I tillegg kommer vår natur i veien. Vår natur som ble skapt som god, men som slangens gift har smittet med egoisme.

 

Så godt å bli kjent med seg selv. Så befriende å kunne bekjenne våre synder og høre:

 

”Gå i fred. Dine synder er deg tilgitt”. Det er også stort sett de som har hørt det som har mot til å ta et skritt videre: å gjøre bot. Ikke som den fordømte, men den som begynner å se Guds kjærlighet og sin egen gjerrighet.

 

Vi ber Gud om å hjelpe oss, oppfylle våre ønsker, lege våre sår. Gud gjør det gjerne. Men det som er blitt glemt i dag et botens rolle. Å gjøre bot er ikke å betale tilbake det man skylder fordi man har kjørt for fort.

Bot skal tjene til hjertets omvendelse, transfigurasjon av den minste hendelse i våre liv.

 

Pilegrimsreise er ikke en fornøyelsestur, men stedet hvor vi åpner oss for en ærlig relasjon med Gud, viser vår vilje til omvendelse. En pilegrim tar vanligvis ikke med seg mer enn det han kan bære, og det som viser seg unyttig legger han igjen underveis.

Å kle seg i sekk som i gamle dager istedenfor kanskje litt enkle klær, hadde også noe å si: i en sekk kan en finne alt. Ofte unyttige ting som skal kastes. Men det er nettopp den velluktende drakt vi kler oss i for Herren, for å vise Ham at vi mener alvor. Og Han får lov å kaste hva Han vil fra denne sekken: ”Han skal vokse, jeg skal avta.”

 

En pilegrim legger alt fra seg. Forlater alt det han har skaffet seg for å ”bygge seg selv”. Slik begynner vår dypere relasjon med vår største Venn, Gud: Der hvor bot er kjærlighetens tegn, noe vi påtar oss av egen drift. Alt dette for en gang å kunne se Gud ansikt til ansikt og ta den plass Han har forberedt for oss.