Jesu Kristi skole

”Kom, Hellig Ånd med skapermakt,

opprett hva synd har ødelagt” – synger vi i Veni Creator Spiritus.

Hva dukker opp i våre tanker ved ordet ”ødelagt”?

Jeg vil tro at vi først tenker på oss selv. At vi ikke strekker til. At nå må vi ”repareres”. Det er riktig, men vi må ikke glemme, at syndefallet er ikke vår privatsak, og vi er ikke i sentrum av denne konflikten. (Se Gaudium et Spes 37)

Syndens teologi er mye dypere enn våre tanker og overgår vår intellektuelle kapasitet. Den har sitt utspring i rene ånders ”nei” til Gud. Vi ble trukket inn i konflikten og bærer konsekvensen av vår utroskap, men for å forstå hvorfor en ville løsrive seg helt bevisst fra sin skaper, måtte en ha vært en engel, ikke et menneske.

Gud holder alt som ble skapt i live. Og en gang ”forbindelse” mellom det materielle og åndelige er brutt ved synden, er det som å kappe av en gren fra treet.

Det som ble ødelagt først og fremst er RELASJONEN mellom Skaperen og skaperverket.

Kristi Blod binder oss til Gud Faderen for evig.

Men mennesket har fri vilje. For bare den som ikke er tvunget til noe, er i stand til å elske. Etter syndefallet vet ikke mennesket lenger hva kjærlighet er. Det må vi lære oss på nytt. Som om alt måtte bli alt på ny i hver og en av oss.

Hva kan vi gjøre for å gjøre det vi skulle og samle med Kristus?

En pianolærer sa en gang til sin elev: ”Du spiller ganske godt. Men så langt sier du med ditt spill: ”-se på meg!”, mens du skulle ha sagt: ”- se, hvor vakker musikken er!”

Selv om vi teknisk spiller godt, kan det fortsatt være meget selvsentrert kjærlighet.

De beste musikere glemmer seg selv. Som de største helgnene.

”Lever vi, så lever vi for Herren

dør vi, så dør vi for Herren” (Rom. 14, 8)

Kunst som utrykker bare kunstnerens egne følelser blir ikke så interessant for oss. Vår intuisjon vil gå videre, til bunns, for å finne det uendelige, det universelle. Det er det guddommelige som gjør kunsten til mesterverk.

”Når jeg ikke kan sove, går jeg ut og maler stjerner”, skriver Van Gogh, og videre, i sitt brev til broren Theo: ”å skape en kunst som trøster bedrøvede hjerter” er visjonen.

Det er nesten ikke mulig å spore den lidende Van Gogh i hans egne malerier. Og vi vet at han er en av de mest urolige sjeler i kunsthistorien. Det som redder ham fra ham selv er kjærlighet til Gud og medlidenhet.

En helgen er et menneske som har valgt å glemme seg selv og gjøre plass for Herren. Det er et VALG vi tar. Men det valget kan ikke tas før vi er klare til det. Det også er en gave: bli mer og mer disponibel for Gud, og lydhør til det Han sier.

Ved Herrens bønn ber vi ”fri oss fra det onde”. Vi ber ikke ”fri oss fra døden”, selv om det er nettopp det vi frykter mest. Jeg mistenker at vi er mindre redde for å synde, enn for å gjøre noe for andre på bekostning av vår egen vilje. Her er ingen klok nok, ingen gammel nok, ingen erfaren nok. Den kampen er vi ikke spart for.

Så det er ikke den kjødelige død vi frykter mest, nei. Vi frykter mest den åndelige død. Derfor blir det for noen aldri nok med alt som kan gjøre dem ”udødelige” på menneskers vis. At de blir ikke glemt og forlatt. Ikke oversett, målløse. Den frykten er helt normal, og jeg vil si at den gjenspeiler en god intuisjon, selv om retningen er helt feil.

Den eneste som gir oss evig liv er Jesus Kristus, og Han viser oss veien: hvordan vi kan komme dit Han ER.

Han forventer akkurat det mest sårbare i oss: ”vær ikke redd å dø!”

Et godt eksempel er Marta og Maria. Marta gjør mye godt, allikevel  er det ikke det Jesus verdsetter høyest. Marta prøver å fortjene Kristi Kjærlighet ved det hun gjør, mens ”den beste delen” er å ta imot Hans Lære, lytte til Ham.

En av de ting som jeg har lært om nordmenn er at de liker å holde taler. Hvis du serverer på en fest, må du fortsette mens talen foregår, gjøre det smidig, uten å skape oppmerksomhet. Du kan lytte mens du tjener, men da må du ha indre ro, og ikke klage i deg selv at andre sitter nærmest den høye gjest, og at du er som en unyttig tjener (Luk 17,10). En annen ting er at vi ikke degraderer oss ved å tjene, men ved å synde. Ingen ser din tjeneste, men akkurat der er du nærmest din Herre.

I det siste kapittelet av sitt jordiske liv viser Jesus oss mest tydelig hva kjærligheten er, og hvordan vi kan lære den.

”Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine”(Joh 15,13)

og videre:

”dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere”(Joh 15,14)

Til slutt ser vi Kristus som ble fratatt alt. Avkledd alt som kunne redde Ham.

Jesus som VELGER å ikke bruke sin kunnskap og makt mot mennesket. Som gir plass til vår vilje.

Han velger å dø. Velger å dø som Gud. Han vet at å belære og preke for sine folk er ikke like mye som å gi sitt liv. La forventninger dø. La makten dø. La et godt navn og rykte dø. For å fullføre frelsesverket gjennom TILGIVELSE.

Tilgivelse har også døden i seg. Så lenge vi ikke tilgir, har vi ”makt” over den som har syndet mot oss. Vi, selv uskyldig og ubevisst, setter oss høyere enn den som har gjort noe mot oss. Tilgivelsen tar makten fra oss: vi kan ikke tenke på oss selv at vi er mer enn det vi er. Gjelden er betalt, og vi har ingen makt igjen. Det å tilgi er å gi fra oss makten til DEN som har tilgitt en gang og for alle.

Så hvordan eksistere, hvis vi ikke har makt og behersker dette livet? Hvordan overleve uten å være nyttig for andre? Redselen er dypt gjemt og godt tildekket av alt det vi kan.

Den som er i stand til å slippe taket uten å la være å arbeide, er allerede i himmelen.

Tillit til Gud er vår himmel her og nå. Tillit som multipliserer dine krefter. Når du hviler i Gud, gjør du mye mer enn når du strever på egen hånd. Tilliten åpner sjelen for det uendelige, for det umulige, for det som vi ikke kan av oss selv, men vi kan det i Ham, ved Ham, med Ham.

Det å leve for Herren forutsetter at du dør for deg selv.

Ikke nok bare å tro at Jesus Kristus er historisk skikkelse.

Den tid vi har på jorden er å prøve å utgrunne hvem Han er og hva Han ber oss om.

Vi sier ja, at vi vil korsfestes med Kristus, men når det kommer til oss, hører vi hanen gale. Ikke bare tre ganger, vil jeg tro.

Hvis du har noe

  • gi det til Kristus

Hvis du kan noe

  • gi det til Kristus

Hvis du frykter for noe

  • gi det til Kristus

gi alt og få alt

Vær fritt menneske som fødes til det evige liv ikke av sine egne krefter, i møye.

Har du sannelig gitt ditt liv til Gud, er det ingenting mer du kan disponere over.

Du jobber i Hans vingård. Ikke som herre, men som tjener.

Og jeg skal si deg en ting til: du jobber for den som er alle menneskers slave av sin egen vilje.

Slik ser vår Herre ut nå, mens vi er på veien: naken, på korset. En dag skal vi seire med Han som er Oppstanden, men det blir ikke før vi går etter den Korsfestede.

Når du ydmyker deg selv i frykt for at nå blir du så liten at du forsvinner fra jordens overflate, husk at ingen kan ydmyke seg selv mer enn Jesus, Gud. Din Herre.

La oss ikke kaste bort tiden på det unødvendige mens vi er i Jesu Kristi skole.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s