Honningsangen. /fra fortellingen «til Esther»/

XXX

Fuglen har ikke sittet i et tre og sunget: den var og den har sunget inne i henne, rørt ved strenger her, i brystkassen hennes. Honningsangen. Som de gangene da hennes far samlet honning og hun var med ham. Oppgaven hennes var å helle honning i krukker, mens han samlet og slynget overraskende tunge, duftende vokskaker. I denne stillheten som de var en del av: varm og lys, har hun sett farens runde og sikre bevegelser, biene som betraktet ham som en del av sitt rike: de vandret vuggende på armer og nakken hans: små, klønete bjørner. Og det at han ville ta det som var deres tilhørte denne pakten.  Denne stillheten som summet av dempet misnøye.

Honning flyttet fra bøttens rand til små glasskrukker sakte og lydløst: flytende rav. Og hun fikk aldri nok av å se på den sikre, tunge strømmen som samlet seg på toppen av honningens overflate, tett og livlig: den forsvinner og dukker opp, om og om igjen, uendelig, og den samme som før. Til slutt en tynn zigzag som en slags signatur.

Akkurat slik sang fuglen: i lange, flytende, søte linjer som ikke hadde en slutt; om den forsvant her, måtte den dukke opp et annet sted: fuglesangens stafett som aldri tar ende.

Det var deres felles meditasjon: faren og hennes. Hun var alltid litt redd ham og han virket fremmed for henne, men hun stolte på det han sa : – vi tar ikke noe ekstra klær på oss. Du må bare tro det jeg sier: – de stikker ikke hvis du forblir rolig og ikke får i panikk: de merker med en gang hvis en er engstelig, og da stikker de. Tro meg, datter – og han blåste flere ganger den behagelige duften av røyk på henne:

– Nå er du godt parfymert. De blir sikkert beruset av det.

Og – om hun engang har bedt sammen med faren sin, så var det nå: da hun måtte glemme alle de andre gangene hun ikke kunne tro på det han sa, og bare gi seg hen, lett og lys som løvetannens små fallskjermer, som en gir seg til å fly i drømme, fordi man TROR at man KAN DET. Hun har også lært at biene ikke stikker fordi de vil, men – fordi leser intensjoner feil og tenker at de det: akkurat slik mennesker gjør.

One thought on “Honningsangen. /fra fortellingen «til Esther»/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s