Tilbedelse

Tilbedelse.

«One of the most famous stories about the St.John Mary Vianney is about someone who came to him as he sat at the back of the Church before the Blessed Sacrament, Our Lord fully present among us, and when this person asked «What are you doing all day with this?» he answered, «Nothing. I just look at Him and He looks at me.»

En av de mest mystiske måter å be på.
En av de mest krevende og høytidelige, elsket av kontemplative sjeler.
Hvorfor?

Den gang Naaman ønsket å bli helbredet av en hudsykdom og hadde vanskelig for å tro at han blir ren bare ved å vaske seg selv syv ganger i Jordan, oppmuntrer tjeneren hans ham ved å si:
«Far, hadde profeten pålagt deg noe vanskelig, ville du ikke da ha gjort det? Hvor mye mer nå når han bare sier til deg at du skal vaske deg og bli ren!» /2. Kong 5, 13/
Det som virker helbredende er ydmykhet og tro. Det er der Gud har mulighet å gi oss det Han vil. Det er der Gud ikke kan nekte noe til sine barn. Det er der vi på vår side åpner for det Meister Eckhart ønsket for seg selv og for de andre: Unio Mystica. Ett med Gud. Forenet med Gud i den grad Han – Gud – ønsker det, og på en måte som overgår alle våre forestillinger og vår forstand.

Tilbedelse av det Hellige Sakramentet, Kristi Kropp, gir oss adgang til stille, ydmyk bønn. Det er der våre intellektuelle krefter stilner for å gi plass til ren beundring, som ikke må utrykke seg i ord, eller store gjerninger gjort for Gud.
Det er der våre kne bøyer seg helt automatisk, der er Evigheten her og nå og vi kan lære hva det vil si å være den minste, den som først og fremst lytter og overgir sitt liv til den større.

”Uten ord og uten tale”, hvor vår intellektuelle kapasitet når sine grenser og vi bekjenner vår tro med eller på tvers av våre egne FØLELSER. Slik Kristus sier det: ”Velsignet er de som tror” Han sier ikke ”Velsignet er de som FØLER at jeg er”
Vår kunnskap skulle føre oss igjen til den Kristus som snakker til oss i Evangelier, ikke en annen, som kan være produkt av våre egne, eller andres forestillinger. Alle teologiske spekulasjoner skal forgå, men Hans Ord skal ikke forgå. Derfor er det så viktig å holde oss fast til Skriften og ikke miste balansen når vi ikke forstår akkurat der og da hva ordene innebærer. Gud gir deg forstand i riktig tid: ikke før du er i stand til å bruke det du vet på den mest fruktbare måte. Å være som barn betyr også det, at vi bekjenner og ikke er skuffet over at vi ikke vet før Far sier det.
Et smil fra en sjel som tror, virker sterkere enn mange, intellektuelle betraktninger. Et smil kan være mer overbevisende og gripende preken enn mange, lærde ord.

De som elsker mye er de som ble tilgitt mye. Men hva betyr det? Ikke nødvendigvis det at de synder mer enn andre. De bare bekjenner sine synder, har dypere innsikt i vår menneskelig tilstand.

Tilbedelse er en bønn hvor vi ikke har noe å støtte oss mot. Og uten at vi åpner oss for det ukjente, kan vi ikke komme videre:
Når vi tilber, sier vi ALT og vi mottar ALT. Det kan være for store krav for dem som ønsker å FORSTÅ Gud. Vi må huske at så lenge vi forstår Gud, så lenge vet vi ingenting om Ham. Gud er IKKE til å forstå. Gud er for å ELSKE.
Det er å kaste seg på dypet, kaste våre intellektuelle garn på dypet og VENTE på det som skal fanges opp i dem.

Det vi er gitt å forstå i forskjellige stadier av livet er ikke tilfeldig. Aldri tilfeldig. Johannes av Korset sier at Gud ikke kan betro sine gaver til et menneske, før dydene, som et skjold skal beskytte dem. Noe å reflektere over til dem som tar relasjonen med Gud på alvor: Gud gir meg ikke det eller dette. Hvorfor vil Han ikke gi?

Kunst kan hjelpe å berøre det transcendente og ubegripelige i oss. Men når den en gang kan definere noe fullstendig, er det ikke kunst lenger. Der hvor hemmeligheten blir borte, blir også det sakrale i kunsten fjernet.
Kitsch imiterer bare det ytre og omgjør det til et karikatur. Selv om proporsjonene og bruk av farger kan virke helt riktig, er nærværet borte. Det bildet derimot, som ble malt med intensjon av å få svar, virker annerledes: det kan være ufullkomment på alle mulige måter, men gjennom alle stadier kan vi spore kunstnerens barneblikk: en kunstner SPØR. Han gir ikke svar, men han spør. Og så kommer svaret. Maleren som hopper ut av det feltet og tenker at han vet HVORDAN alt skal skje, har veldig lite å gi til andre. Han lærer ikke noe nytt. Bare kopierer det han vet fra før, men går ikke i retning av det ukjente.
I et bilde som ble malt med barnets blikk kan vi spore begeistring, det dypeste som kommuniserer med oss.
Vi snakker om gjenklang og gjenkjennelse. Om dialog. Vi gleder oss over å ha møtt noen der hvor vi tenkte at vi er alene: både i lyset og i mørket. Vi ser på bildet og vi nyter det. I mange timer. Vi går alle de små veier i komposisjonen: gjennom farge og form, og erfarer alltid noe nytt i det som virker så kjent.

Tilbedelse har noe av det samme. Vi betrakter.
Eneste vanskelighet er – d e t Bildet inneholder ingen spor eller veier. Ikke noe å henge på. Våre ytre sanser ser hostien, mens de indre sanser ikke forestiller seg noe, ikke anstrenger seg for å få noe å tenke på. Det virker fremmed, spesielt for dem som er vant til, og liker, å bruke sine sanser og intellekt.

Kristus er naken: Han har ikke et ord på seg.
Men det er også vi.

For å falle til ro foran Sakramentet kan det hjelpe å be rosenkransen: Guds Mor Maria skulle lære oss hvordan en kan se Gud i det materielle. Hun som har sett Gud i sin egen Sønn: det er lett for foreldre å beundre sine barn, men det er vel ikke så lett å se Gud i dem.

Når vi stiller oss foran Gud og har ikke noe klokt å si. Når vi ingenting vet eller forstår, da, i kraft av vår TRO begynner vi å se Ham som Han ER. På en måte: begynner vi å forstå Hans språk, og kler av oss vår eget.

Hver gang Jesus Kristus ”kommer ut av sitt kammer”, er det som Jul og Påske samtidig: Han kommer som hjelpeløs, nakent barn som må tas hånd om, samtidig som Han gir seg selv i våre hender, våre hjerter. Som alle foreldre, må vi lære oss å ta oss av barnet. Vi har jo en slags intuisjon, bare så vidt nok til å begynne å LÆRE hva vi skal gjøre: slik at Kristus trygt kan vokse i oss, og vi i Ham.

Selv om det det er mange gode bøker som kan hjelpe til i denne prosessen, så er fremdeles Kristus selv det beste pensum.
Og det er av den grunn at Han har skrevet det med sitt eget liv.
Der må vi gå. Ydmykt be Ham om å vise oss veier og stier. Om nødvendig, skal vi forlate våre egne, godt begrunnede og bearbeidede tanker om Ham. For det ikke er så veldig viktig hva vi synes, men hva som er SANT.
Hvis teologiske studier stenger for det som er troens kjerne, så er det kanskje et tegn at du skal grave et annet sted. Ikke alle finner Gud ved å lære teologi. Noen finner Gud ved å arbeide med fattige, noen ved å bære korset med Ham, andre ved å skrive eller forske, en annen i det daglige….. Alt dette er bare en vei. Din vei til Gud. Men RELASJON skal det være. Ikke lærde ord, ikke ensyklopedisk kunnskap som lett kan forsvinne fra hukommelsen.

Alle de stundene i ditt liv hvor oppmerksomhet var konsentrert rundt Gud, hvor du var med Gud, bygger allerede din historie i Himmelen. Det er Guds Rike i deg, men hvem er kongen der? Det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen.

For å komme tilbake til Tilbedelse som en av de mest intime måter å be på.
Mennesker som elsker hverandre, trenger ikke mange ord. Det er fordi deres forhold er dypt rotfestet og fordi det er der den gjensidige forståelse vokser. Om du har den slags forhold med Jesus Kristus, så er ditt hjerte forankret i det evige liv, i Ham, og du gleder deg hver gang Han vokser i deg, og det gamle menneske i deg avtar. For: hvis Jesus vokser i deg, så vokser du slik Gud vil, og da vil vårt ego som blir bare ballast, avta. Virkelig gode nyheter!
Under Tilbedelsen er det Gud som betrakter deg, slik gode foreldre betrakter sine barn. Og hvert enkelt menneske er som hele Universet og mer for Gud.

Se på Ham som gjemmer seg bak hostien. Se på Ham som er din fortid, nåtid, og framtid. Se på Ham som gjør alt for deg, og som har sagt: ”Elsk hverandre som jeg har elsket dere”.
Vi står foran vår Skaper, foran Gud, foran Han som ga sitt liv for oss, den Oppstandne. ”Jesus Kristus er den samme i går og i dag”. Tenk. I den lille hostien. Hva har vi å si? Hva har vi å gi?

Vi tror ikke før vi brenner. Vi brenner ikke før vi gir alt til Gud. Vi gir ikke alt så lenge vi er redde. Og oftest er vi redde, for det er ikke lett å slippe taket, ikke makte definere, bestemme…

og alt dette lærer vi bare ved å se på den Korsfestede
som har vunnet alt for oss i Getsemane,
mens vi sov.

Det skal så lite til, jeg sier deg nesten ingenting for å få det evige liv. Men du må finne ut hva dette er. Det er derfor vi har kommet til verden. Finn din vei.

”Din veg” av Olav H Hauge

Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende,
ut i det blå.

Dette er din veg.
Berre du
skal gå han. Og det er
uråd å snu.

Og ikkje vardar du vegen,
du hell.
Og vinden stryk ut ditt far
i aude fjell.

2 thoughts on “Tilbedelse

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s