Eksorsisme i det daglige.

 

Eksorsistene sier at den beste eksorsisme er kjærlighet.

Jesus som fordriver onde ånder, både i hans levetid her på jorden og nå gjennom prestene, gjør det ikke for å demonstrere sin makt overfor demonene – Han vet at de kjenner Ham og føler seg plaget av Ham.

Jesus er likevel ikke interessert i å plage demoner, men det Han vil er å gjøre mennesket fri. Slik en lege ikke forfølger sykdommen, men kjemper for pasientens helse.

Kristus utfører eksorsismer av kjærlighet til og medlidenhet med mennesker.

På 70-tallet dukket det opp mange nye lærere, teologer, som prøvde å overbevise også andre om at ordet ”djevel” og ”helvete” bare betegner symbolske figurer, ikke realiteter.

De som ønsket å drepe Jesus var lovkyndige og lærere, og slik er det fremdeles: der hvor kunnskapen blir større enn troens visdom, der setter mennesket seg selv i sentrum, og vi mister veldig fort perspektivet og forstår ikke lenger Jesus og hans virke.

Det er ikke mulig å forstå Jesus i den grad vi kan, uten å forstå hans og Kirkens lære. Det som er sentralt i hans virke kan ikke misforstås eller tolkes på egen hånd. Det fins svar på våre spørsmål. Vi må bare søke det.

 

Hvem er djevelen og hvorfor prøver han å ødelegge mennesket.

Troen er alltid en gave. Også en tro på helvete og djevelen er en del av den.

Troen må dyrkes for at den skal vokse og bære frukt. Det å studere Kristus er ikke alltid det samme som å studere Bibelen. Derfor må vi ikke være som de som har øyne men kan ikke se, og har ører men kan ikke høre. Det gjelder å åpne sjelens sanser og leve som troende, ikke lærde.

Den eneste måte å bli kjent med Kristus på er å tro på det Han sier. Og for å vite hva Han sier, må vi lese Det Nye Testamentet, om ikke hele Bibelen, Den Katolske Katekisme, andre av Kirkens dokumenter. Alt ligger til rette for oss, og det er veldig lite igjen, som ikke er blitt sagt, eller satt ord på, som skulle tjene til å styrke vår tro.

Vi må alltid fokusere på det som er et mål for oss.

Derfor skal vi ikke her reflektere over demonologi eller nye teologiske spekulasjoner, men vi skal fokusere på det praktiske slik at vi blir mer oppmerksomme på det som er en del av vårt kall og vår bevissthet som kristne. Vi må i alle fall forstå én ting: hvor mye Kristus gjør for hver og en av oss hver dag, hvert minutt, hvert sekund. For Kristus er ikke Kirkens historie. Han er Kirkens LIV og Han kjemper for den helt til jordens ende. Med HVEM kjemper Han da?  Og hvordan? Og hvorfor??

La oss gå tilbake til den tiden, da den som var Guds utvalgte engel, Lucifer, velger å si ”nei” til sin Skaper, nekter å tjene i kjærlighet og – lik terrorister som ikke kan drepe kongen –  prøver å drepe kongens barn. Det å drepe det kjødelige mennesket er han ikke svært  interessert i, hvis det ikke går sammen med åndelig død. Og siden vårt liv er Guds kjærlighet til oss og det er den kjærligheten som holder oss i live, prøver Djevelen å ødelegge FORHOLDET, RELASJONEN mellom Gud og mennesket. Hvis vi ser mer nøyaktig på vårt liv, så er det kjærligheten mellom Gud og mennesker og kjærligheten mellom mennesker som holder verden i live. Og det  folk beskriver som helvete, er ikke uten grunn et ensomt liv uten kjærlighet.

Bildet fra historien om syndefallet i Edens hage forteller hvordan mekanismen fungerer:

Djevelen frister mennesket slik at det gjør noe galt med sine egne hender, for å ha noe å anklage det mennesket for framfor Gud. /han står foran tronen og anklager mennesker dag og natt, leser vi /??

Det er altså ikke uten grunn at Jesus ble menneske slik at Djevelen ikke kunne finne noen synd i Ham. Inkarnasjonen er denne dagen Satan har tapt, Oppstandelsen er et segl Gud satte på Satans grav.

Jesu død på korset var det som dømte Satan for evig. Vi leser om det i Johannesevangeliet 12, 31-32: ”Nå faller dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.”

Satan ble dømt og kastet ut av verden ved Kristi Liv, Død, Oppstandelse, men saken er at det gamle mennesket i oss, som en konsekvens av syndefallet, inviterer ham tilbake: gjennom våre svakheter og sår. Og det er ikke fordi Gud vil plage oss at det skjer, men fordi vi skal kunne etterligne Kristus i alt. For at våre hjerter skal renses og styrkes gjennom å sette dem på prøve, slik at ingen av oss skal rose seg for Herren. For, som Paulus sier: (Rom 3, 23-25)

”for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt av Kristus Jesus. Ham har Gud stilt synlig fram for at han ved sitt blod skulle være soningsstedet for dem som tror.”

Der, i Edens hage, skrifter mennesket for første gang, men det er et skriftemål som ble diktert av frykt. Ikke gudsfrykt som er det å være redd for å såre Gud, men etter å ha syndet  ser de første mennesker på Gud med djevelens blikk. De ser på Gud som på en dommer. Adam svarer Gud ikke som gentleman, men som en dommer: ”Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste”- Adam skylder på ”hun som Gud ga ham” – indirekte sier han altså, at det er du, Gud, som ga meg henne og som har ført meg til fall!

La oss se på en annen Adam som sier:”- Gud, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.”

Vi gjør ofte det samme som vår jordiske far, og det sitter så dypt i noen menn at det nesten er obligatorisk å skylde på en kvinne. Kunne ikke Adam ha sagt: ”Kona mi og jeg har spist av treet, men du er barmhjertig Gud. Tilgi oss.”

Kunne ikke Eva ha sagt: ”Det er meg som er skyldig i fallet. Døm meg, Gud, men forkast oss ikke!”

Hvorfor var det umulig for et menneske å stå imot fristelsen og dømme både sin neste, djevelen og til og med Gud?

Her må vi avklare litt om menneskenatur og englenes natur.

For så sant det er sagt at vi ”tror på alle synlige og usynlige ting” (fra trosbekjennelsen), så vet vi svært lite om de andre, og det er nettopp der vi pleier å snuble.

En engel, også falne engler, det vil si demoner, kaller vi for rene ånder. Ikke fordi menneskets kropp er uren, men fordi deres eksistens er fullstendig opplyst og de ikke kan ta feil slik mennesket kan det. Når en engel tar et valg, er det valget perfekt. Når en engel står Gud imot, gjør han det helt bevisst. Mennesket på sin side vet så mye som de som styrte Titanic: vi ser bare en topp av isberget, og vår dom er ofte ufullstendig, selv med all vår kunnskap og visdom. Mennesket trenger Gud for å kunne dømme rettferdig. Med andre ord: vi dømmer rettferdig når vi overlater dommen til den barmhjertige Gud. Hvis vi sier at væren av en engel er på størrelse av et menneske, så er mennesket i forhold til en engel på størrelsen av en flue. Her må alle forestillinger falle om våre skytsengler som sitter på armen og hvisker gode råd i menneskets øre.

I realiteten er det oss englene bærer som små barn i sine armer.

”Salige er de som tror!”

Det som skjedde i Edens hage var ikke en del av en menneskelig plan om å overta makten og være Herre over hele jorden. Satan lyktes i å friste mennesker med ”kunnskap”, men det han mente var at han skulle få ”makten”. Og mennesker ga ham denne makten ved å følge hans råd.

Menneskets syndefall er en konsekvens av det perfekte ”nei” til Gud sagt av en engel. Satan kunne vende om, men han VIL IKKE. Hans motstand mot sin Skaper er helt bevisst og denne skitne krigen han fører mot Gud og hans barn er ikke noe han ble straffet med, men det er helt bevisst valg.

Og – fordi Gud elsket oss så høyt, kom Han til verden i sin Sønn, for å frelse oss. Derfor kaller vi Maria og Jesus for nye den Eva og den nye Adam. Som synden kom til verden gjennom kvinnen, kom også Frelsen gjennom henne. Adam som ikke vil gi sitt liv for sin brud, ble løskjøpt av Jesus som ble styrtet for oss alle, Hans Brud, det vil si: Kirken. Djevelen er ikke mangel på kjærlighet, men han er en PERSON og opphav til den mangelen. Det er ikke onde krefter vi snakker om, men falne skapninger. For en forskjell mellom kraft og person er at kraften ikke kan tenke og bestemme seg for noe. Engler er de mest intelligente Guds skapninger. Djevelens strategi er å jobbe i det skjulte, og deres plikt er å friste. Ofte er ikke de verste fall de alle kan se, men de som blir gjennomført i hvite hansker, og noen ganger ikke blir avdekket før de ble ropt fra taket i Himmelen. Besettelse som det er blitt så mye snakk om i media i det siste, er ikke en forestilling, men stedet Satan fører åpen krig mot Gud.

Det er også der Satan taper mest for dem som tror, og vinner mye hos ikke troende. For de som tror blir styrket i troen, men de som ikke tror blir fratatt håpet på det gode. Hos de andre vekker Satan frykt for seg selv, ikke for Gud.

Satan virker som narkotika-dealer: du blir bundet til noe som ikke er av Gud, og som gradvis fører deg til selvdestruksjon og død. Satan dreper ikke direkte. Først frister han, og så bedøver han din vilje slik at du ikke er herre over deg selv lenger. Det å snu i riktig tid er ikke alltid mulig uten andre menneskers forbønn og offer.

De største fristelser er knyttet til seksualitet og makt.

 

I det daglige kjemper vi ofte ubevisst sammen med Kristus mot Satan og hans hær. Vi prøver å være snille, ikke såre noen, være hjelpsomme og gjøre det vi skal. Men for å kunne kjempe mer effektivt lønner det seg å ta bønnens liv, det vil si relasjonen med Gud, på alvor. For å kunne vite hvorfor, hva og hvordan.

Alt blir mye mindre mystisk og mye kommer til å falle på plass i vår forståelse bare ved å ta til seg informasjonen som ligger tilgjengelig for alle interesserte. La oss først begynne å lese fra Kirkens dokumenter før vi går inn i detaljene. I Gaudium et Spes, 37 leser vi:

”Menneskenes historie viser seg i sin helhet å være et hårdt oppgjør med mørkets makter. Det begynte ved verdens opphav og vil, i følge Herrens ord (Matt.24, 13; 13, 24-30; 36-43) fortsette til den ytterste dag. Menneskene er blitt trukket inn i denne konflikt, og er derfor nødt til stadig å kjempe for å holde fast ved det gode. Således er det bare under store anstrengelser, og aldri uten bistand av Guds nåde, at de kan sikre sin egen, indre enhet.”

Teksten sier oss noe veldig viktig: at vi er blitt trukket inn i konflikten, og har ikke noe valg – det er også våre anstrengelser og det er snakk om samarbeidet med Guds nåde. Som i all krig, slik også i denne, kjemper alle der de er kalt og bruker de ressurser de har fått. Men alle er involvert i krigen og alle må få informasjon om hva krigen dreier seg om.

Vi kjemper ikke mot kjøtt og blod, men mot Guds motstander. Hvem er denne motstanderen? Hva er hans strategier og hvor er det stedet han lettest kan ta oss?

Satan er en engel. Den falne engel. Hans egenskaper: intellekt og vilje er mye høyere enn våre, menneskelige. Engelens person er ikke avhengig av tid og rom, han behøver ikke hvile, og han har mye større makt over materien enn vi har. I denne krigen Satan fører mot Gud, er han en aggressor, det vil si: han angriper og forsvarer seg selv. Mennesket derimot er en del av denne krigen bare ved selvforsvar, for vi har verken motiver eller interesse i denne krigen.

Kirkens kilder begrunner læren om åndelig kamp på Evangeliet, erfaring, dogmatisk teologi.

Satan prøver å imitere Gud. Han prøver å konkurrere med Gud og skape sitt rike. Demoner har bare en ting felles som knytter dem sammen, og det er hat mot Gud. Deres makt er usedvanlig stor, men begrenset. Ofte handler de i hast (de har ikke mye tid igjen siden Kristus kom til verden). De kamuflerer sitt virke og fører mennesket til fall gradvis. Satan er ”løgnens far” og alt det han gjør er løgn. Bare under press, som for eksempel under eksorsisme kan han bli tvunget til å si det hva sant er, men det gjør han mot sin egen vilje.

Hva kan vi gjøre? Hva er vår del i denne krigen?

Den daglige eksorsismen er relasjonen vi har med Gud. Selve ”Fader Vår” er den enkleste eksorsisme. Og så kommer det noe veldig viktig: selverkjennelse.

Det er ikke bare snakk om mekanismer som ofte styrer vår psyke og begrenser vår frihet og disponibilitet til å svare Gud og mennesker med kjærlighet. Det er også våre sår, spesielt de gamle, ubearbeidede eller ubevisste sår, hvor det onde klekker seg ut, styrer oss, våre tanker og handlinger.

Djevelen er en spesialist i å finne det mest sårbare i oss, og gjøre det til et fengsel for oss: for eksempel der hvor vi ikke hadde mot og lyst til å tilgi, spesielt våre nærmeste. Ofte er det foreldre som har lagt det største kors på oss. De sår kan ødelegge oss, hvis vi ikke prøver å definere dem, godta korset og komme inn i en tilgivelsesprosess.

Tilgivelsen er det viktigste og mest alvorlige og egentlig det eneste vi kan gjøre fra vår side i relasjonen med Gud og vår neste. Vi skal ikke forminske synden ved å si: ”ingen årsak”. Vi skal erkjenne synden og være åpen for tilgivelse. Dette er middelet i den daglige kampen som er vår del i Kristi Frelsesverk. Det er like mye å bære de usynlige kors som å bære stigmata. Det er snakk om å si ”ja” til Gud. Den som ikke vil tilgi, er ofte ikke i stand til å motta tilgivelse selv. Konfrontasjon er ordet. Konfrontasjon med vår egen og andres elendighet. Det å være ærlig er det første steget til Himmelen. Den som er ærlig kjenner og forstår behovet for Guds Barmhjertighet og mottar den ikke som en slave, men som Guds barn.

Vi skal ikke fordype oss i de spektakulære tegn på djevelens aktivitet, det vil si ”ytre angrep”, diabolsk undertrykkelse, demoniske anfektelser, diabolsk infestasjon, for akkurat det er det marginale i Satans aktivitet. Vi skal fokusere på den ondes skjulte verk, hvor hans virkning er godt kamuflert. Det som hører til det daglige for hver og en som tror på Gud og hans fiende, og som bevisst vil ta opp kampen.

For å kjempe bevisst må en være klar til konfrontasjon. Uten konfrontasjon blir det ingen helbredelse, ingen vekst. Det er det Gud vil, at vi vokser gjennom konfrontasjon med Sannheten. Det som følger med konfrontasjonen er ofte smerte, ubehag og skam. For mange blir denne prisen for høy og de velger å legge lokk på gamle sår og leve sitt liv på overflaten. De skaper sine overlevelsesmetoder og beskytter sine sår slik at heller ikke Gud kan komme inn og helbrede dem. For Guds Nåde er som vin og olje: først renser den, gjør vondt og så hjelper den til at såret gror sammen.

Johannes Paul II sa at den viktigste setningen i hele Bibelen er: ”Dere skal lære alene Sannheten å kjenne, og Sannheten skal gjøre dere fri.” (Joh 8,32)

Paradoksalt nok: akkurat de stedene som ikke ble tatt hånd om, ikke vasket, renset med tilgivelse, akkurat de stedene begynner å dominere i oss, og gamle sår og skader begynner å styre våre tanker og handlinger. Mennesket som ikke har tatt oppgjør med det mest smertefulle er ikke fullstendig seg selv og dets vilje er delvis lammet.

Når du en gang kommer til de mest smertefulle steder – ofte er det historier fra vår barndom som har såret oss dypest – ser du hvor mye de preger din historie gjennom hele livet. Du kommer ikke videre før du bestemmer deg for å tilgi. Det å velge å tilgi er ikke det samme som å føle at du har tilgitt. Det kan ta mange år, eller hele livet at du får nåde til å føle at du har tilgitt. Men til det skjer, bærer du korset, ditt kors, sammen med Kristus: for deg selv, og for de andre.

For det hva Satan ikke vil er å drepe et menneske, men å drepe Gud i oss. Og Gud i oss er den Barmhjertige Jesus Kristus som sier – ”tilgi 77 ganger”/77=ALLTID/ (Matt 18,22).

Vi kan dele sår i tre kategorier:

  1. emosjonelle
  2. seksuelle – misbruk av barn, men også seksuelle sår mellom voksne mennesker
  3. okkulte – denne listen er veldig lang, og ofte faller vi i dem ganske ubevisst

Mangel på gode relasjoner med foreldre er en pest i vår tid. Det er også det største problemet mennesket i dag har i relasjon med Gud: ”hvorfor har du forlatt meg?” (Sml. Sal 22).

Den beste måte å lokalisere det største sår i oss er å spørre seg selv: ”hva gjør meg mest vondt”

Det onde har tre inngangsdører til oss:

  1. frykt
  2. følelse av å være avvist
  3. følelse av å være forlatt

Skrupler, dårlig selverkjennelse, skyldfølelse, som ikke kan føre til Gud, men til religiøse anfektelser.

Følelser er som nøkler til våre problemer, derfor er det så viktig å bli kjent med mekanismer som noen ganger ikke forsvarer oss lenger, men styrer hele vårt liv på ville veier.

Noen ganger blir det umulig å komme videre og se sine sår uten profesjonell hjelp. I skriftemålet får du tilgivelse for dine synder, men skriftemålet forandrer ikke din vilje.

Hver gang du ikke tilgir, knytter du en pakt med den onde. Denne synden heter ”hovmod”, selv om vi kan finne mange gode unnskyldninger for vår mangel på god vilje.

Okkultisme er feil forståelse av realiteten. Folk som lar seg manipulere av sekter, bevegelser, alle slags metoder for å ”helbrede deg selv”, men også livsstil, beveger seg ganske ubevisst i den retningen.

Satan lurer oss, men det er vi som tar beslutningen, vi som velger. Og Gud gir oss den hjelp vi trenger, men ofte ser vi den ikke før vi havner i noe. Folk kan være avhengig ikke bare av narkotika, alkohol og sex, men også av falske håp, f.eks: homeopati.

De som lar seg fengsle av det ene eller det andre har ikke full makt over sin vilje lenger.

Ofte ser folk på eksorsisme som på en slags magi utført av spåmann, presten som forhekser onde krefter. I realiteten er det ikke eksorsisten som kaster ut demoner, men det er Jesus og hele hans Kirke som utfører eksorsismen gjennom presten. Eksorsisten er Guds vikar og det eneste han kan tilby er sin tro. Han har ingen makt over demoner hvis han ikke tror på Gud og Hans makt. Derfor skjer det ofte at eksorsismen ”ikke virker”, for prestens tro er ikke sterk nok. Det er ikke ord som makt, men det er det de bærer med seg: Tro, Håp og Kjærlighet.

Eksorsismen er altså en del av den Barmhjertige Guds virke: den som sannelig befrir og helbreder. Bare Han kan det, blant annet gjennom de utnevnte prester. Det vi kan gjøre for å bekjempe Satan og hans hær er å vise kjærlighet. Ikke bare ”ha kjærlighet”, men å dele den, gi den videre. Demonene, som Therese av Lisieux sa, er redde for selv det minste barn som har kjærlighet.

 

(1 Kor.13)

Om jeg taler med menneskers og englers tunger,

men ikke har kjærlighet,

da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.

 

2 Om jeg har profetisk gave,

kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,

om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,

men ikke har kjærlighet,

da er jeg intet.

 

3 Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,

ja, om jeg gir meg selv til å brennes,

men ikke har kjærlighet,

da har jeg ingen ting vunnet.

 

4 Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,

den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.

 

5 Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,

er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.

 

6 Den gleder seg ikke over urett,

men har sin glede i sannheten.

 

7 Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

 

8 Kjærligheten tar aldri slutt.

Profetgavene skal bli borte,

tungene skal tie

og kunnskapen forgå.

 

9 For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.

 

10 Men når det fullkomne kommer,

skal det som er stykkevis, ta slutt.

 

11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.

Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.

 

12 Nå ser vi i et speil, i en gåte,

da skal vi se ansikt til ansikt.

Nå forstår jeg stykkevis,

da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.

 

13 Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.

Men størst blant dem er kjærligheten.

 

Den som kjenner Gud, søker ikke hjelp i okkultisme eller andre ”hjelpemidler”. Okkultisme er ikke bare det som kalles for ”sort magi”. Det er mye mer som virker helt uskyldig, men som i realiteten kan åpne i oss kanaler for det onde. Listen er veldig lang her. I det siste ble det utgitt i Polen to ensyklopedier om troens fare i våre dager. Situasjonen er alvorlig, for selv troende lar seg friste av det ene eller det andre som skulle hjelpe. Djevelen frister ikke et menneske ved å vise seg selv, men vanligvis ved å foreslå noe godt som senere leder til synden. Slik ble Eva fristet, slik er også vi. Var kanskje ikke eplene gode og vakre? Jo, nettopp.

Det eneste vi kristne kan gjøre, er å bygge en sterk relasjon med Gud gjennom bønn og lectio. ”Den ukjente Gud” blir plutselig en person som vi fortsatt ikke vet mye om, men kjenner, tilber og elsker, så snart vi blir mer ivrige etter å finne Ham.

La oss ikke sovne i våre egne forestillinger og begrense Guds kraft i oss, men la oss be Ham om å vise oss ”hvem Han er og hvem vi er”. Da blir det snart ikke behov for det som skiller oss fra Ham, Han som er alt og i alle, som ønsker å helbrede, løfte oss til det Han har kalt oss til. Hvis ditt ønske og bønn er ”skje din vilje”, så overlater du alt til Kjærligheten som vet hva du trenger og hva slags prøvelser du går gjennom.

Nå er den tid hvor mennesker synder mest mot sin egen natur og sitt liv og direkte mot Gud. For synden mot naturen og livet er en synd som ødelegger ditt liv, mens okkultisme i tillegg er en synd mot det første budet, hvis vi, i våre dager, fortsatt husker hva de ti bud er.

For ikke lenge siden advarte Benedikt XVI mot alt det negative i media, mot manipulasjon, mot mord og krim som selger. Med det forsvinner gradvis håpet om det gode, og folk vender seg til andre guder for hjelp fordi de føler seg forlatte og hjelpeløse. Begynner du dagen med å lese nyhetene, kommer du fort ut av det sentrale, mister roen og troen på det gode. Dagen blir annerledes hvis du begynner med å legge alt i Guds hender og be Ham om det daglige brød, det vil si: nye krefter i møte med det som kommer.

Media formidler ikke hele bildet.

 

En som har tid til å lese aviser, må ha tid til å lese Evangeliet, vil jeg påstå. Ellers mister vi konteksten, distansen, den sunne avstanden, og indre fred.

Da blir vi som saltet som har mistet sin kraft. Uten den Hellige Ånds glede blir vårt liv til en trist vegetasjon, ikke vitnesbyrd.

Må den Hellige Ånd ikke slukne i oss.

Vi kan forelske oss i Gud, men om vi kommer til å ha kjærlighet til Ham, er vårt bevisste valg. For å elske Gud er å følge Hans bud, også mot våre egne lyster og mot våre egne forestillinger. Dette er troens vei. Dette er å etterligne Kristus og alle Guds hellige på troens vei.

Så urettferdig å tenke og snakke om at Gud vil straffe oss!

Det som straffer oss, er våre egne gjerninger, konsekvensene vi må bære. Det Gud vil er å få oss tilbake, hjem igjen. Men ikke mot vår vilje.

Han venter med utstrakte hender, i sin Sønn, for å dra alle til seg.

Satan kan imitere nesten alt, men to ting er umulig for ham å imitere, og det er: ydmykhet og lydighet. Det er verd å huske for oss som faller på grunn av mangel på de to dydene i forhold til Gud.

Det å arbeide bevisst for å lære seg kjærlighet til Gud innebærer at vi vet hva vi gjør og kjemper for dydene som skal hjelpe oss å etterligne vår Herre Jesus Kristus. Og vi kan ikke øve oss i alle dydene samtidig, men det er sant at vokser vi i en av dem, så vokser vi også i alle de andre. La oss ta som et eksempel denne øvelsen i kjærlighet:

la være å dømme vår neste. Forbli kritisk når det gjelder deres gjerninger, men la være å dømme mennesker. La oss si: for en uke ikke kommentere muntlig at noen er dum. Neste skritt: skjerpe våre tanker, og la være dømme andre i våre tanker. Overlate dommen til Gud. Bare se på mennesket og situasjonen og prøve å skille mellom mennesket og gjerning. Neste skritt: be for dem, som etter din mening gjør noe galt, med de vakreste ord som ble sagt fra korset: ”Gud, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør”. Kan hende at du etter å ha gått gjennom det hele får se hvor mye som ble deg tilgitt. Du får se din neste fra en annen vinkel og et annet perspektiv. Du får se og erfare hvor mye gjør Gud for oss hvert sekund, at Han er den mest tålmodige Far, og at alt du har fått har du fått ufortjent. At du ikke er bedre enn den minste av alle folk. At alle er viktige og elsket av Gud. Alle har sin historie, sine kamper og sin plass i Himmelen fra opphavet av. Alle. Og vår plikt er ikke å dømme, men å elske.

Å ydmyke seg selv i språket; ikke dømme seg selv og snakke om sin elendighet, for når du dømmer deg selv på denne måten, er det også hovmod. Å ydmyke seg selv i språket er å prøve å bruke de riktige ord, uten blonder. Å være enkel. Ja-ja. Nei-nei. Uten tilbehør!

Det vil si: å ydmyke seg selv i språket er ikke å gjøre seg til en helt eller et offer, men være mer presis i det vi sier. Prøve å plukke de riktige ord, som noen som lager en kake eller suppe, følge oppskriften, modifisere den litt, men slik at du beholder balansen i den: at det verken er for mye eller for lite av de komponentene du har brukt. At alt er godt og henger sammen.

Eksorsisme i det daglige er kjærlighet.

Kjærlighet til alt og alle. Kjærlighet med eller uten forelskelse. La alt som er under himmelen og av Gud ha sin plass i ditt hjerte og prøv å se og forstå at hele skapningen, også du, er på vandring, i prosess. At alle har sin historie, alle må kjempe mot det onde: bevisst eller ubevisst. Men om du kan gjøre det bevisst, er du sannelig Guds medarbeider, Kristi medhjelper, og en stor bror til dine søsken.

 

”Elsk hverandre”.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2 thoughts on “Eksorsisme i det daglige.

  1. Cyrill av Jerusalem har viktige synspunkter på djevelens innflytelse og avgrensning: «The soul has freedom; and though the devil can tempt, he is not free to force it against deliberate choice. He suggests to thee the thought of fornicatio; if thou wilt, thou hast admitted it; if thou wilt not, thou hast not.» Catechetical Lectures 4:21

    Og i den ortodokse dåpsliturgien understrekes det at demonene til og med måtte spørre Herren om lov til å fare inn i svinene. Djevelen er en frister, og vi har ved Guds nåde friheten og kraften til å velge ham bort. Amen og halleluja 🙂
    «Depart! Acknowledge the vainness of your
    might, which has not power even over swine. Call to mind Him Who,
    at your request, commanded you to enter into the herd of swine.»

    • Ingenting skjer uten at Gud tillater det å skje og det er et mysterium hvorfor tillater Han det onde å ha delvis makten over oss. Bildet er større en det vi ser med våre, både: kroppslige og åndelige sanser. Det er mer enn det vi vet eller har lest om. Onde ånder ikke banker på og ber oss om å få tillatelse om de kan «fare in». De kommer inn når vi åpner: bevisst og ubevisst, gjennom våre handlinger og dårlige vaner. Og det er DERFOR vi trenger Jesus Kristus hver dag i våre liv: for å helbrede oss og jage ut det som vil skade oss. Eller kom Kristus forgjeves til verden, siden vi kan gjøre alt selv. Jeg tror på Han, ikke på mine egne krefter. Og gleder meg over min Frelser! Takk for at du deler dine tanker!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s