GRAVID MED LIV.

I våre dager vi er ofte fristet til å tenke at vi får lov til å bestemme over absolutt alt. Ikke bare fristet: vi prøver å gjennomføre det også. Men dessverre kjenner vi ikke konsekvensene av den slags hovmod.

I alt mulig kunstnerisk arbeid, der hvor vi jobber med materien, må vi ta i betraktning ikke bare det vi vil og kan, men også materialets spesifikasjoner, muligheter og begrensninger. Det gjelder stort sett de fleste områder i menneskers liv. Alt tar sin tid. Alt er en prosess: med begynnelse, innhold og avslutning. Det er tilfredsstillende å ha det sånn. Det forteller oss at vi er del av naturen, at alt henger sammen. Livets prosess er i gang. Trygghet.

Å prøve å hoppe over naturens regler kan være farlig. Det kan skade ikke bare denne naturlige rytmen i oss: det kan ødelegge det som er vår identitet. Vår menneskelighet.
Hva betyr å være et menneske? Hvem er vi? Hva er det som adskiller oss fra alle andre skapninger?

Barnedrap har eksistert til alle tider, og alle steder. Men det som er nytt, er at vi ikke kan bestemme oss om vi er mot livet eller for det.
På den ene siden gjør vi alt mulig til å holde livet friskt eller forsøker å redde det, på den andre siden forsvarer vi det som er fullstendig imot livet. Overveldende fokus på kroppen gir ikke mye plass til sjel, til det som er høyere enn våre tanker. Det som var klart i den mørke middelalderen, at ”det er ånden som beveger materien, ikke omvendt”, er blitt snudd på hodet i vår tid.
Sportsguder og -gudinner, stjerner erstatter den usynlige Gud. Pantheon er allerede stappfullt, men vi får allikevel aldri nok av nye guder å beundre.

I Den katolske kirke ”TILBER vi GUD i Hans hellige”- hva tilber vi i kjendiser?

Det som kan redde menneskeheten fra selvødeleggelsen er evnen til å reflektere. Vi må ikke bruke aviser som erstatning for vår egen tenkning. Vi må lese aktivt. Og selv om det å tenke kan gjøre vondt, så må vi ikke gi opp og bare la oss drive av ulike meninger. For nettopp her ligger vår verdighet, at vi kan tenke fritt, stå for noe.
Det er ikke lov å drepe. Men det er lov å stoppe et liv i utviklingen. Hva er forskjellen?
Vi kan bestemme om noen skal leve eller ikke: vi er mektige. Men ikke helt. For det vi kan gjøre er å stoppe et liv i å utvikle seg, men vi kan ikke gi liv.

Vi kan lure intellektet vårt med filosofiske spørsmål, eller medisinske begreper som skjermer oss fra våre egne følelser og intuisjoner, men vi kan ikke lure det som ligger på bunnen, naturen, og dypere: det indre liv i oss. For en stein kastet mot himmelen må komme tilbake: vi forventer at den skal oppføre seg etter gravitasjonens regler, som vi kjenner godt: både intuitivt og fra erfaring.

Mødre som har mistet et barn går gjennom smertefulle prosesser, gjerne resten av livet: å miste et barn setter alt i et annet perspektiv. Og selv om såret gror sammen med tiden, og det ble bra etterhvert, så viser det seg at ingenting blir bra lenger.
Sorg gjennomsyrer alt, selv gleden.
Mødre som har mistet sine barn i utviklingsprosessen (spontanabort) går også gjennom sorg: det er ikke lett å ta imot, at dette livet som ble unnfanget, døde i dem: spesielt når de ønsket barn mer enn noe annet.
Mødre som har bestemt seg for å ta abort, kjenner ofte lukten av døden som de ubevisst føler seg skyldige for: før eller senere får de kontakt med sine dypere følelser igjen, som i denne stund trakk seg tilbake som en bølge…, men da, kommer den ennå sterkere, med den magasinerte kraften, i denne stund, da forsvarsmekanismer ikke er ”PÅ”, lenger. Hvem skal skyldes for det? Har vi ikke lest om alle psykiske problemer som kan oppstå etter aborten. Eller: er det ikke vårt problem før våre døtre får det problemet?

Nå er det slik at vi vil bestemme SELV om vi vil fjerne et liv fra mødrenes skjød, og kaste det i en bøtte: hvis det ikke var et barn, så hva ligger der da? Som har ben, hode, innvoller, absolutt alt? HVA LIGGER I BØTTEN?
Men: steinen kommer tilbake, den må komme: vi kan jo manipulere med PÅ/AV-knappen og stoppe utviklingsprosessen i kroppen, men vi har ikke adgang til det indre i oss: der lever alt og det avviste barn fremdeles: For når en kvinne blir gravid, alt i henne er med barn:
Hennes skjød er gravid,
Hennes hjerte er gravid,
Hennes tanke er gravid.
Et nytt liv ble plantet i henne og ikke bare morsinstinkt vekkes: saktere eller umiddelbart, men i forhold til mennesker er det snakk om moderlig bevissthet i tillegg:
Vi kan jo reflektere, vi.

Steinen som kommer tilbake har budskapet: du kan ikke gjøre noen ting uten at det innebærer konekvenser.
Loven som legaliserer å ta liv, aborterer også noe i oss, og det som går tapt er vår identitet som mennesker. Ånden slukner i oss. Livet er ikke hellig lenger.
For hva er et menneskeverd hvis det å fjerne et barn kalles medisinsk inngrep. Hvis det inngrepet består i f.eks: sprøyte syre inn i dette livet og la den tas opp i kvinnens kropp.
Vi er imot massemord. Vi grøsser ved tanken på eksperimenter utført av nazistene på menneskefostre.

Vi klager over en død sommerfugl.

Folk som gikk gjennom konsentrasjonsleirer forble mennesker fordi de hadde mot og styrke til å beskytte liv.
For det er ikke bare seksualakten som bidrar til å gi liv videre. Å beskytte et liv er like livgivende.
Alle som drar på ferie og må finne noen å passe på plantene sine vet hva det dreier seg om.
Ikke å beskytte og ikke å respektere et liv er like farlig som å drepe direkte.
Snakk ikke om å være passiv observatør, men ta ansvar.
Verden blir umiddelbart et bedre sted å bo når vi erfarer at vi er verdige i andres øyne, at vi gleder oss når den minste av alle er like verdig som den eldste.
Å gjenta at et frø ennå ikke er en eik er ikke relevant her. For – da du var en kombinasjonen av to celler, var det ingen som stoppet din vekst, slukket ditt liv, fjernet det fra verden. Mor kalte deg ikke for en sykdom som måtte opereres bort som en kreftsvulst.

Fra første øyeblikk du dukket opp, uansett om velkomsten var med jubel eller frykt, fikk du lov å beholde din verdi som menneske. Vi var IKKE frosker før vi ble mennesker. Vi er ikke celleklumper til den tredje måned, og dagen etter et menneske. Det er en konsekvent og fullt logisk prosess: vekst av mennesket. Det er enkelt å forstå for alle. Kanskje bortsett fra filosofer, men de pleier å ha trøbbel med det meste.
Og hvis du påstå at frø IKKE er en eik, så ta det ut av jorden, ikke la det vokse…Hvor er treet da?
Så da, filosofisk disputas er bra, men Gud er ikke filosof. Gud er Kjærlighet. Og Kjærlighetens tanker er høyere våre tanker.
En annen ting er det berømte: ”min kropp, mitt valg”.
Ofte forsvinner mannen ut av bildet. Jo visst. Men vær ikke så overrasket, for hvis du betrakter mannen instrumentelt, så får du akkurat det samme tilbake.
Har aldri sett en brosjyre om abort som advarer om konsekvensene, hva angår psykisk helse: absolutt ingenting om at kvinnen kan havne i en depresjon etterpå, være psykisk ubalansert og få forferdelige skrupler som ikke lar henne være i fred. ”En gang mamma, alltid mamma.”
Og selv om Gud tilgir oss med en gang, så kan det ta veldig lang tid å tilgi seg selv.
Hvis legene vil ha rett til å reservere seg og følge sin samvittighet, er det kanskje fordi de har sett og erfart mye mer enn vi, og BEVISST ikke vil ha sine fingrer i det.
Alt vi gjør i vårt liv har konsekvenser og derfor er det bra å prøve å utvide sine horisonter slik at man kan tenke høyt og vidt og velge det beste.

Den som velger ikke bare sitt, men også andres beste – den bærer liv videre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s