INKARNASJONEN.

Hva venter vi på nå? Hva skjedde for over 2000 år siden? Og hvorfor?
”En Frelser ble oss født”.
”Gud ble menneske” og som flere har sagt: for at menneskene skulle bli Gud.
En tanke kan forbli en tanke. Eller – kan inkarneres til gjerning. Bare ”å tenke” kan ikke forandre på materien.
Verken gode eller dårlige intensjoner har noen makt før vi krysser grensen mellom tanke og gjerning.
Ikke bare Kristus gikk gjennom denne grensen /men Han, Gud måtte gi avkall på sin egen makt som ble gitt Ham av Faderen/, men hver og et barn som blir født er en inkarnerte ”Guds tanke”. /”før jeg ble født, Du kjente meg”, ”Du formet meg i mors liv”/
Jeg har aldri likt vurderinger om hvilken dag som er ”viktigst” som Kirkens største høytid; Jesu fødsel eller Påske.
For det er akkurat det samme for meg: det er den samme gjerning, hendelse: en VEI fra fødselen til oppstandelsen.
Den dagen Kristus kommer til verden er til glede for oss og til ”vanske” for Ham, slik vi leser ”selv om han var Gud, måtte han lære alt gjennom det Han led”.
For – som det ble sagt i begynnelsen – det finnes avstand mellom intensjon og gjerning, og denne avstanden kan man ikke krysse uten at noe dør og noe blir født. Og begge de prosessene er knyttet til det vonde. Det er en del av det ondes mysterium.
Forskjellen mellom Kristus’ Inkarnasjon og vår egen er, at Kristus steg ned til oss som menneske, mens vi stiger opp til Ham, for «å bli Gud».
Når barnet blir født, er det bare begynnelsen på inkarnasjonen. Prosessen starter for godt når barnet er i stand til å velge mellom det gode og det onde:
Mellom liv og død. Å velge liv kan koste mye mer, for det krever ofte anstrengelse, mens valg av det onde kan virke ”lettere” for naturen. Likevel – ondskapen forminsker våre hjerter og gjør dem ”trange”, forminsker vår verdighet slik at vår menneskelig kapasitet gradvis krymper. Det var det Paulus klaget over: ”deres hjerter er trange”, for de har ennå ikke lært seg å velge det som godt er. Når gjerninger er egoistiske, kan man ikke komme ut av seg selv, ikke spire og vokse, forblir som et råttent frø som sitter i sitt skall, sitt private fengsel.
Inkarnasjonen krever av oss at vi finner kontakt med vår egen kropp, tar imot vår identitet som en gave og pleier den. Det er det første tegn på ydmykhet vi, som voksne nok til å modnes videre, gir til Vår Far: ”Jeg takker deg Gud for at jeg er så vidunderlig skapt” – at vi kommer ut av tenåringens forventninger og skuffelser over materien som ble oss gitt, og TAR IMOT GAVEN slik den er, og prøver å bruke den til det gode. Det er å ta imot kvinnelig eller mannlig kropp og bygge på naturen: ved å høre på naturen og bruke den med fornuften. Og det er en lang tur for hver en av oss.
Hvis det oppstår strid mellom kroppen og viljen, kan alle slags forstyrrelser dukke opp. For det er akkurat det, at inkarnasjonen har noe med uforanderlig IDENTITET å gjøre, og hvis identiteten ikke er akseptert, blir ikke selve menneske akseptert, heller: av seg selv. Det er veldig tungt å bære og for å befri seg fra dette, legger man ofte sine byrder på andre, ubevisst – at det er omgivelsene som er skyld i denne spenningen, situasjonen.
Kristus kunne – for å gjøre alle glade – ha kommet til verden som både mann og kvinne. Som NOE.
Men Han, Gud har tatt imot mannlig kropp av en Kvinne og har tatt alle konsekvensene, mulighetene og begrensninger som følger med den.
Han er Gud. Det vil si: over GENDER. For Gud å være en kvinne eller mann, å være menneske høres FORMINSKENDE: det BEGRENSER uendelig Guds NATUR…..
Men det måtte skje. Det måtte oppfylles av én grunn:
Grunnen var: å lage ÅPNING mellom Himmel og jord, å helbrede denne skapte realiteten, å vise kjærlighet, bygge bro, å gi mulighetene til mennesker for å samarbeide med Gud, føde materien gjennom oss selv på ny:
Skal vi si ”nei” til denne invitasjonen?
Jeg mener: verden har sine problemer og prøver å løse dem på sin måte, som best den kan. For verden kjenner ikke MÅLET. Den kjenner bare denne dagen i dag og behov for å tilfredstille smertene på den ene eller andre måte.
Men vi, kristne kjenner målet: ikke for at vi er bedre enn andre, men for at vi er bedre informert og da – for oss – er det ikke snakk om et lite barn som ble født i Betlehem, men om den INKARNERTE Kjærlighet. Og hele livet er ikke nok til å komme til bunns i dette mysteriet. Og svare på det.
Forenet med dere i ventetiden,
DB

Inkarnasjonen.