Den upassende djevel.

Kristus har kommet til verden for å frelse oss.
Blant annet – for å ta opp kampen mot onde krefter. Hvis onde evner ikke utvikler seg i oss, så er det med Hans, Eksorsisten par excellence´, hjelp at de blir stoppet i veksten, slik at hveten kan vokse og bli høstet i sin tid.
Jesus har tatt opp kampen med det/den onde i vårt navn, men vi tar fullstendig feil om vi tenker at nå kan vi hvile for jobben er gjort.
Vi er Hans Kropp og vi alle får vår del i både denne kroppens ære og oppgave.
Om det onde ikke manifesterer seg slik vi ser på en film om eksorsismer, betyr det IKKE at det ikke følger oss og prøver å friste oss i det daglige.
Vi ber ”og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde”. Det er ikke bare forebygging: vi trenger befrielse, lege, og vi får det i Kristus, gjennom sakramentene. Slik Paulus sier: ”For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet”(Ef. 6:12) Videre i teksten opplyser han hvordan vi kan kjempe, og med hva slags redskap.
Slik Hl. Ignatius av Loyola lærer, det onde benytter seg gjerne av vårt følelsesmessige liv: en følelse kan være ”porten” til hans forslag. På to måter prøver det/den onde å skaffe seg bolig hos oss: med å skremme oss (når vi blir så redde for å miste noe i livet at vår tillit til Gud svikter), eller det onde FRISTER oss der vi liker eller ikke liker noe.
Her advarer Peter oss: ”Vær nøkterne og våk! Deres motstander djevelen går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke. Stå ham imot, faste i troen!” (1Pet. 5:8)
Det gjelder ikke bare de første apostler og troende.
Kampen foregår, og vi ser det i hvert hjørne rund av verden. Noen ganger er det vanskeligste å se denne kampen også i oss, for vi er flinke til å rasjonalisere ting og forsvare det vi gjør, unnskylde våre spesielt de minste feil, mens det er Kristus som skulle dømme: bare Hans dom er riktig og bare Han kan gi oss medisin som hjelper å overvinne fristelser og skadelige vaner. Gjør vi det på egen hånd, da går vi ikke et skritt videre i det åndelige liv. Selv om ”fasaden” holder.
”Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp hver dag, og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det”(Luk. 9:23-24)
Det er kanskje den mest krevende oppgave, og som også er mest fruktbar: indre kamp.
Nei, vi er ikke på ferie ennå. Dessverre.
En eksorsist jeg kjenner sa en gang at ”besettelse kan gjerne begynne med en liten irritasjon” – vi liker ikke noen og prøver ikke å forandre på det: ber ikke, åpner oss ikke, lar skogen av mørke tanker vokse.
Vi synger om å ”ta opp kampen”, og da skjer det at vi tar opp kampen mot andres ”irriterende egenskaper” – noe som kan bedøve våre smerter over oss selv (der vi ser oss i bedre lys )- det er så viktig å akseptere andre som de er akkurat NÅ er, mens vi er underveis. Vi modnes – hver i sitt tempo – ikke nødvendigvis slik vi kunne forvente…
En gang til: ”la ikke onde friste oss” – ikke la ham bli for lenge hos oss.
I salmene ber vi sammen med Kristus Liturgen, Kristus Salmisten: mange ganger er det skarpe formuleringer om ”å slå fienden”, om ”å rydde dem av veien” osv. Det er ikke våre naboer vi ber om å utslette. Det er vår sanne fiende og alt som er hans: Det er ikke lek.
Hvem det dreier seg om, siden vi leser på et annet sted ”jeg ønsker ikke at den gudløse dør, men omvender seg og har det evige liv”?
Ondskapen har ikke bare ført mennesker til fall. Den har også massakrert og korsfestet Guds Sønn med våre menneskers hender. Det ”samarbeidet” foregår og det ser vi hver dag når vi blar i aviser – det som skjer i verden er ikke et spill, men KRIG. Ikke så mye mellom mennesker og nasjoner, som mellom det gode og det onde. Det er et mysterium.
Hva er da fristelse? Hvor kommer den fra? Hvorfor?
Stiler vi oss de spørsmålene?
Og hva vinner vi med å overvinne fristelse ? Bare god samvittighet eller MYE MER ? Dreier det seg ikke om Kjærlighet? Om frelse? Om å hjelpe for ”å vinne so mange som mulig”? /Paulus/
I barnefortellinger, film eller tegneserier møter vi en slags ”moralsk figur” hvor tre er involvert: et barn som bærer en liten engel og en liten djevel på sine skuldre – de hvisker i barnet øre hva som skal gjøres: hører barnet djevelen, så går det galt alt sammen. Vi er ikke klar over hvor mange ganger i virkelighetten engler beskytter oss fra ulykker og hvor mange ganger det onde klarte å føre oss på ville veier.
Ja vel – i det åndelige liv bruker det onde kraftigere stemme og metoder enn i de nevnte tegneserier, og det som det onde bruker er oftest ”bråk” i oss selv: våre uordentlige tanker, følelser, irritasjoner, trøtthet, hast, deppa….
Når noen går i krigen, må han kanskje ikke ha sine spioner som han sender dem for å avsløre sine fiendeners strategiske planer og så planlegge hva som må gjøres for å vinne ?
Hva vet vi om ”ondskapens åndehær i himmelrommet”?
Hva vet vi om Satan? Sikkert vet han mye mer om oss ….og det er ikke bra nyheter hvis vi ønsker å vinne – ikke bare våre egne sjeler, men også andres – for Kristus.
Tror vi på det som er en del av vår tro?
Kristus vant. Men vi er fremdeles underveis.

Hellige erkeengel Mikael
Forsvar oss i striden, vern oss mot djevelens ondskap og snarer.
Ydmykt trygler vi om at Gud må undertrykke den onde.
Og vi ber deg, de himmelske hærskarenes fyrste, om at du med den makt Gud har gitt deg, vil styrte i helvete Satan og ondskapens ånder som streifer omkring i verden til sjelenes ulykke.
Amen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s